Møt Jostein Nielsen, frelsesoffiser og lærer på Jeløy
folkehøgskole
Tekst
og foto: Emil Skartveit
Et
uregelmessig verb. Kreativ. Opportunist*. Spontan.
Jostein Nielsen, 35 år, gift med sin Magna, tre barn.
Frelsesoffiser, sosionom, hovedfagstudent i kristendom. Han kan ta pusten fra
de fleste — og gjør det. Det siste året har han skrevet bok, laget musikal,
hatt full lærerjobb på Jeløy folkehøgskole og tatt mellomfag i kristendom på
samme tid som heldagsstudentene. Ikke rart at han er blitt tynn i håret. Det
har kanskje sine naturlige grunner også, men likevel...
Hans far sa en gang til ham: — Jostein. Skal jeg gi deg
et godt råd som jeg vil du skal følge, må jeg si deg det motsatte av hva jeg
egentlig mener.
Javel...
— Er du vanskelig å samarbeide med?
— Jeg er nok
det. Det er vel noe av det mest negative med meg. Dessuten lider jeg av en veldig
autoritetsforakt, og det er vanskelig i Frelsesarmeen. Jeg liker ikke
underordning, liker ikke at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.
Men Jostein gjør jobben sin. Det skriver nok elevene ved
folkehøgskolen under på. Det blir mange personlige samtaler. Om tro, om tvil,
om problemer. Jostein er god å ha i miljøet. For mange blir han Frelsesarmeen
personlig.
— Det er et veldig
ansvar. Både i forhold til Frelsesarmeen og elevene. På skolen kan vi
rekruttere soldater og offiserer. Og vi gjør det. I denne oppgaven er det for
meg helt avgjørende at jeg er offiser. Det høres kanskje rart ut, men det er
slik. Han ønsker først og fremst å formidle de kristne verdiene. Ikke
presentere skråsikre meninger, men ærlig innrømme at mye er forskjellig. — Men
et år er så fortvilende kort tid, sukker Jostein. — Tida går så fort, og det er
så mye som skulle vært gjort...
Være blant folk
Vi har plassert oss på lærerrommet. Her er han mellom
«slagene».
Jostein er opptatt
av dette. Vi må ut. Ut av våre «lærerrom». De som trenger oss, de som ennå ikke
har fått se Jesus, må få se ham igjennom oss. Vi — og troen — må bli synlig.
— Troen har blitt så viktig for meg. Så selvfølgelig, så
riktig og naturlig at jeg må formidle det videre. Jeg kan ikke sitte med det selv.
Jostein blir engasjert, han er opptatt av at troen må få
føtter og bli mobil.
— Vi overlater hverdagen til folk selv. Spørsmål om
evighet og tro blir privatisert. Det er ikke rart at motforestillinger og
misforståelser ødelegger for manges ønske om å tro. — For folk vil tro. De
søker noe mer. Det bekrefter den store interessen for allmenn religiøsitet vi
opplever i dag. Men de går feil. Vi må fortelle dem at det er «vår Gud» de
søker. Den «ukjente Gud» er vår Gud!
Jostein trekker pusten.
— Derfor må vi ut på banen, delta i vanlige aktiviteter,
få venner i andre miljøer. Vi synger i en av våre sanger: «Der hvor din frelser
utestenges, der må ei heller du gå inn». En slik setning er livsfarlig. Den
legitimerer lett en holdning som tilsier at vi skal bli værende for oss selv.
Hvor var Jesus? Han var ute — blant folket! Der hadde han venner. Der lo han,
der var han glad, der var han lei seg. Der var han et speilbilde av sin Far. Og
folket kom, og ble frelst. Det vil vi også oppleve. At folk kommer. Finner
tilbake til sin tro. Troen har enorme muligheter i dag, men den avhenger av
oss.
Frelse
— Hva vil det si å bli frelst?
Et smalt ansikt, er ansikt du ikke forholder deg
likegyldig til, samler seg rundt spørsmålet. For dette er viktig. Frelse? Det
står på «arbeidsplanen» for hver eneste skoledag. I møte med ungdom på leit,
blant ungdom som vil tro. Og svaret er mildt, men bestemt.
— Frelse er at et
menneske tar opp igjen den opprinnelige kontakten med Gud. Frelsen skjer når
dette fellesskap er gjenopprettet. Derfor er frelsen det naturligste og
riktigste et menneske kan oppleve.
Da Jesus døde, gav han oss den. Men man må selv ta imot.
Bekrefte den personlig. Erkjenne at Jesus døde for meg!
— Hva er de vanligste sperrene?
— Den vanligste sperren blant ungdom er at kristendom har
blitt synonymt med puritanisme og pietisme. At det blir slutt på all moro.
— Blir det det?
Jostein smiler. Og
smilet er vel god nok forklaring på det spørsmålet.
— Ellers, sier Jostein, — er de vanligste
motforestillingene bortforklaringer. Man vil vekk fra valgsituasjonen, og
stiller spørsmål som: Når det er så mye vondt, kan Gud være god?
— Men, erkjenner
Jostein, —Du kan ikke intellektualisere et menneske inn i himmelen. Selv om du
får ryddet opp i feilaktige påstander, misforståelser og lignende, så må den
enkelte selv gå de siste skrittene. Og det er det vanskeligste. Da må fornuft
og følelser velges bort. Et valg må tas, en viljebeslutning fattes.
— Kan alle bli frelst?
Svaret kommer nærmest før spørsmålstegnet avslutter setningen.
— Alle! Ingen er forutbestemt, alle har mulighet! Jeg har
selv fått lede en jøde til troen, og det er noe av det vanskeligste som finnes.
Men det viste meg hvor fort trosskritt kan tas, når man først begynner å gå...
Når folk har forstått hva det dreier seg om, forstått at
hele valget må krympes til et «Jesus elsker deg. Er du villig til å motta hans
kjærlighet?», da går det fort. Når hjernen ikke lenger fokuserer på «kirken»,
på dogmer eller «uniformering», er det lettere å si ja til Jesus.
Ødelagte ord og
lang vandring
Det kristne språket har opplevd utvanning, fornedring og
misbruk. Har det lenger styrke nok til å fortelle folk noe?
— Det vil alltid være vanskelig å finne ord som forklarer
de åndelige sannhetene, svarer Jo-stein. De kommer til kort. Likevel må vi
bruke dem. Også de ødelagte. Forsøke å gi dem innhold. Men de må forklares og
konkretiseres ned til minste detalj. Og Gud som har gitt oss språket, ordene,
vil velsigne det.
— Kristendommen har hatt en lang vandring fram til våre
dager. Både geografisk og historisk. Mange sitter med en følelse av at dagens
kristendom er en blek etterlevning av det som engang var; noe i nærheten av et
surrogat. Kommentar?
— Troen kjenner ingen hindring! Lar vi den leve, er den
like sterk i dag som den en gang var. Jeg tror det som er mistet er i ferd med
å gjenoppdages. Vi nærmer oss på ny det opprinnelige.
Dette oppleves der hvor de bibelske prinsipper, Bibelens
ånd, og ikke først og fremst dens bokstav, settes i høysetet.
Det, sier Jostein, — vil vi se mer og mer av.
Jostein stanser. Det siste er veldig kontroversielt, og
lett å misforstå. Men jeg opplever det slik at vi først og fremst må søke
Bibelens ånd. Bokstaven er en rettledning, og må ikke bli stående alene.
Søk - og fortell!
— Hva vil du si til den som er på leting?
— Finn en menighet, søk den Jesus som forkynnes der!
— Og til den som vil fortelle om Jesus til andre?
— Vær deg selv, vær ærlig. Hvis du ikke kan svare på alt,
ikke gi inntrykk av at du vet alt. Fortell om det du har opplevd. Fortell om
den Jesus du kjenner.
-------------------------------------------------------
* Det ble en diskusjon om bruken av det negativt ladede
ordet «opportunist». Det er en som til enhver tid bruker anledningen til å
fremme sine egne interesser. Jeg hevdet overfor Emil at min største interesse
er å se mennesker frelst og at jeg i det perspektivet ser meg selv som en
opportunist. (Min kommentar).
Publisert i Krigsropet #49 1991
