Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

mandag 2. desember 1991

Frelse - det naturligste av alt

Møt Jostein Nielsen, frelsesoffiser og lærer på Jeløy folkehøgskole
Tekst og foto: Emil Skartveit

Et uregelmessig verb. Kreativ. Opportunist*. Spontan.
Jostein Nielsen, 35 år, gift med sin Magna, tre barn. Frelsesoffiser, sosionom, hovedfagstudent i kristendom. Han kan ta pusten fra de fleste — og gjør det. Det siste året har han skrevet bok, laget musikal, hatt full lærerjobb på Jeløy folkehøgskole og tatt mellomfag i kristendom på samme tid som heldagsstudentene. Ikke rart at han er blitt tynn i håret. Det har kanskje sine naturlige grunner også, men likevel...
Hans far sa en gang til ham: — Jostein. Skal jeg gi deg et godt råd som jeg vil du skal følge, må jeg si deg det motsatte av hva jeg egentlig mener.

Javel... 

— Er du vanskelig å samarbeide med? 
— Jeg er nok det. Det er vel noe av det mest negative med meg. Dessuten lider jeg av en veldig autoritetsforakt, og det er vanskelig i Frelsesarmeen. Jeg liker ikke underordning, liker ikke at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Men Jostein gjør jobben sin. Det skriver nok elevene ved folkehøgskolen under på. Det blir mange personlige samtaler. Om tro, om tvil, om problemer. Jostein er god å ha i miljøet. For mange blir han Frelsesarmeen personlig.

 — Det er et veldig ansvar. Både i forhold til Frelsesarmeen og elevene. På skolen kan vi rekruttere soldater og offiserer. Og vi gjør det. I denne oppgaven er det for meg helt avgjørende at jeg er offiser. Det høres kanskje rart ut, men det er slik. Han ønsker først og fremst å formidle de kristne verdiene. Ikke presentere skråsikre meninger, men ærlig innrømme at mye er forskjellig. — Men et år er så fortvilende kort tid, sukker Jostein. — Tida går så fort, og det er så mye som skulle vært gjort...

Være blant folk
Vi har plassert oss på lærerrommet. Her er han mellom «slagene».
 Jostein er opptatt av dette. Vi må ut. Ut av våre «lærerrom». De som trenger oss, de som ennå ikke har fått se Jesus, må få se ham igjennom oss. Vi — og troen — må bli synlig.
— Troen har blitt så viktig for meg. Så selvfølgelig, så riktig og naturlig at jeg må formidle det videre. Jeg kan ikke sitte med det selv.
Jostein blir engasjert, han er opptatt av at troen må få føtter og bli mobil.
— Vi overlater hverdagen til folk selv. Spørsmål om evighet og tro blir privatisert. Det er ikke rart at motforestillinger og misforståelser ødelegger for manges ønske om å tro. — For folk vil tro. De søker noe mer. Det bekrefter den store interessen for allmenn religiøsitet vi opplever i dag. Men de går feil. Vi må fortelle dem at det er «vår Gud» de søker. Den «ukjente Gud» er vår Gud!
Jostein trekker pusten.
— Derfor må vi ut på banen, delta i vanlige aktiviteter, få venner i andre miljøer. Vi synger i en av våre sanger: «Der hvor din frelser utestenges, der må ei heller du gå inn». En slik setning er livsfarlig. Den legitimerer lett en holdning som tilsier at vi skal bli værende for oss selv. Hvor var Jesus? Han var ute — blant folket! Der hadde han venner. Der lo han, der var han glad, der var han lei seg. Der var han et speilbilde av sin Far. Og folket kom, og ble frelst. Det vil vi også oppleve. At folk kommer. Finner tilbake til sin tro. Troen har enorme muligheter i dag, men den avhenger av oss.

Frelse 
— Hva vil det si å bli frelst?
Et smalt ansikt, er ansikt du ikke forholder deg likegyldig til, samler seg rundt spørsmålet. For dette er viktig. Frelse? Det står på «arbeidsplanen» for hver eneste skoledag. I møte med ungdom på leit, blant ungdom som vil tro. Og svaret er mildt, men bestemt. 
— Frelse er at et menneske tar opp igjen den opprinnelige kontakten med Gud. Frelsen skjer når dette fellesskap er gjenopprettet. Derfor er frelsen det naturligste og riktigste et menneske kan oppleve.
Da Jesus døde, gav han oss den. Men man må selv ta imot. Bekrefte den personlig. Erkjenne at Jesus døde for meg!

— Hva er de vanligste sperrene?
— Den vanligste sperren blant ungdom er at kristendom har blitt synonymt med puritanisme og pietisme. At det blir slutt på all moro. 

— Blir det det?
 Jostein smiler. Og smilet er vel god nok forklaring på det spørsmålet.
— Ellers, sier Jostein, — er de vanligste motforestillingene bortforklaringer. Man vil vekk fra valgsituasjonen, og stiller spørsmål som: Når det er så mye vondt, kan Gud være god?
 — Men, erkjenner Jostein, —Du kan ikke intellektualisere et menneske inn i himmelen. Selv om du får ryddet opp i feilaktige påstander, misforståelser og lignende, så må den enkelte selv gå de siste skrittene. Og det er det vanskeligste. Da må fornuft og følelser velges bort. Et valg må tas, en viljebeslutning fattes.

— Kan alle bli frelst?
Svaret kommer nærmest før spørsmålstegnet avslutter setningen.
— Alle! Ingen er forutbestemt, alle har mulighet! Jeg har selv fått lede en jøde til troen, og det er noe av det vanskeligste som finnes. Men det viste meg hvor fort trosskritt kan tas, når man først begynner å gå...
Når folk har forstått hva det dreier seg om, forstått at hele valget må krympes til et «Jesus elsker deg. Er du villig til å motta hans kjærlighet?», da går det fort. Når hjernen ikke lenger fokuserer på «kirken», på dogmer eller «uniformering», er det lettere å si ja til Jesus.

Ødelagte ord og lang vandring
Det kristne språket har opplevd utvanning, fornedring og misbruk. Har det lenger styrke nok til å fortelle folk noe?
— Det vil alltid være vanskelig å finne ord som forklarer de åndelige sannhetene, svarer Jo-stein. De kommer til kort. Likevel må vi bruke dem. Også de ødelagte. Forsøke å gi dem innhold. Men de må forklares og konkretiseres ned til minste detalj. Og Gud som har gitt oss språket, ordene, vil velsigne det.

— Kristendommen har hatt en lang vandring fram til våre dager. Både geografisk og historisk. Mange sitter med en følelse av at dagens kristendom er en blek etterlevning av det som engang var; noe i nærheten av et surrogat. Kommentar?
— Troen kjenner ingen hindring! Lar vi den leve, er den like sterk i dag som den en gang var. Jeg tror det som er mistet er i ferd med å gjenoppdages. Vi nærmer oss på ny det opprinnelige.
Dette oppleves der hvor de bibelske prinsipper, Bibelens ånd, og ikke først og fremst dens bokstav, settes i høysetet.
Det, sier Jostein, — vil vi se mer og mer av.
Jostein stanser. Det siste er veldig kontroversielt, og lett å misforstå. Men jeg opplever det slik at vi først og fremst må søke Bibelens ånd. Bokstaven er en rettledning, og må ikke bli stående alene.

Søk - og fortell!
— Hva vil du si til den som er på leting?
— Finn en menighet, søk den Jesus som forkynnes der!
— Og til den som vil fortelle om Jesus til andre?
— Vær deg selv, vær ærlig. Hvis du ikke kan svare på alt, ikke gi inntrykk av at du vet alt. Fortell om det du har opplevd. Fortell om den Jesus du kjenner.
-------------------------------------------------------
* Det ble en diskusjon om bruken av det negativt ladede ordet «opportunist». Det er en som til enhver tid bruker anledningen til å fremme sine egne interesser. Jeg hevdet overfor Emil at min største interesse er å se mennesker frelst og at jeg i det perspektivet ser meg selv som en opportunist. (Min kommentar).

Publisert i Krigsropet #49 1991

tirsdag 1. oktober 1991

Kvinnens stilling og bibelen

Dette er ikke en uttømmende artikkel når det gjelder teologiske innfallsvinkler på problemstillingen - hadde jeg forsøkt det, ville det blitt en svært tykk bok, og det ville være unødvendig ettersom det allerede finnes en del gode bøker/artikler om emnet (se litteratur til slutt i artikkelen). Snarere er dette noen tanker som har bygd seg opp gjennom flere år.

Ingen ny problemstilling i Frelsesarmeen
Spørsmålet om kvinners rett til de samme posisjoner som menn kan ha, har vært reist mange ganger tidligere, og på sett og vis har FA behandlet spørsmålet diplomatisk og inngått kompromiss. Det er vel et generelt ønske i FA (om ikke uttalt) at vi skal unngå konflikt og bevare konsensus. Det var ikke akkurat Jesu holdning, men det blir fort holdningen i etablerte menigheter.

La meg ta et eksempel fra vår historie. Vi hører ofte at grunnen til at vi ikke har nattverd har med alle de frelste alkoholikerne å gjøre. Faktum er at kvinnene spilte en like avgjørende rolle for avgjørelsen, ja til og med større.

General Bramwell Booth skriver:

"En større, og mer akutt vanskelighet var at mange av evangelistene var kvinner slik tilfellet hadde vært helt fra misjonens første dager. Idéen om at kvinner skulle administrere sakramentene var på den tiden nesten utenkelig for mange gode mennesker, og det på tross av at vårt standpunkt helt fra begynnelsen hadde vært at det er perfekt likestilling mellom kvinner og menn i Kristi rike." *
(Booth B. s. 193, 1926)

I folks bevissthet, var utdeling av nådemidlene en "prestelig" oppgave. Til nød kunne man (i hvert fall i visse sosiale lag) akseptere kvinnelige forkynnere, men ikke prester. Siden kvinnene allerede spilte en så viktig rolle i organisasjonen og man ikke ønsket konflikt, valgte man å kutte ut nattverden og beholde kvinnene. Konsensus ble bevart på bekostning av nattverden. At FA i dag, med tilgang på
alkoholfri vin, ikke har nattverd kan derfor (satt på spissen) tas som et tegn på at vi er imot kvinnelige prester.

Kvinnen i bibelen
(NB: 1978 = Bibelselskapets oversettelse
1988 = Norsk bibel A/S)

At kvinnene har trange kår i bibelen, kommer tydelig fram. Det er nemlig ikke tvil om at kvinner var med i etableringen av den første menighet (Ap.gj. 1:13-15), og om vi forsetter å lese apostlenes gjerninger ser vi det samme ved hver menighetsetablering, men menighetene blir oftest adressert: "Brødre". Det kan ikke ha noe med at kvinnene ikke innehadde viktige stillinger i menigheten, for
flere vers stadfester det.

Ta f. eks. Rom. 16:1 som forteller om Føbe og at "hun gjør tjeneste i menigheten i Kenkreæ" (1978) (1988 = "menighetstjenerinne"). Det som ikke kommer fram i oversettelsene er at grunnteksten bruker den maskuline termen "diakonon", og fra Ap.gj. 6 vet vi hvilken sentral rolle diakonene spilte.

Også i brevet til Titus (Tit. 2:3) henvises det til at kvinnene skal være "lærere i det gode" (1978/1988). Lærer har på grunnteksten den maskuline ærestittelen "kalodidaskalos".

At kvinnene også utførte profettjeneste og må regnes som likeverdige mottakere av undervisningen i de viktige kapitlene i 1. Kor. 12-14 viser 1. Kor. 11:5, som riktignok kommenterer hodeplagget, men stadfester profettjenesten.

Hvorfor de likevel holdes anonyme kan ha mange forklaringer. En kan være at tekstene skulle tilpasses i mannsdominerte samfunn, en annen at budskapet var viktigere enn sosiale reformer - det viser f. eks. manglende angrep på slaveriet (se under). En tredje årsak kan være at det kun var mannlige forfattere.**

At oversettere og tradenter for nærmere 2000 år siden var preget av sitt kvinnesyn kan man lett forstå, men også idag preges oversetterne av det samme. Det beste eksempelet er verset som forteller om husmenigheten til Nymfa (Kol. 4:15):

1978: "Hils brødrene i Laodikea, likeså Nymfa og menigheten som samles hjemme hos HENNE."

1988: "Hils brødrene i Laodikea, og Nymfas og menigheten i HANS hus."

Flertallet av oversettere verden over enes om den første oversettelsen, men den
passer dårlig sammen med en hårdnakket motstand mot f. eks. kvinnelige
prester. Det er egentlig skremmende at heller ikke et oversettelsesarbeid er
fritatt fra subjektive holdninger.

Bibeltroskap, kvinnesyn og slaveri
"Jeg takker deg Gud, at jeg er skapt til fri og ikke til trell, til jøde og ikke til hedning, til mann og ikke til kvinne..."

Sitatet er hentet fra en jødisk morgenbønn på Paulus' tid. Er man mindre bibeltro om man ikke står for de samme holdningene?
Jeg mener NEI.

Kan man være fundamentalist og samtidig godta likestilling mellom kjønnene også når det gjelder åndelig lederskap?
Jeg mener JA uten med det å ville ha plassert meg selv i en slik teologisk bås.

For litt over hundre år siden forsvarte kristne i USA slaveriet med bibelen i hånden - og de kunne finne solid støtte der. Faktisk er det flere enkeltvers som støtter slaveriet enn antall vers som støtter kvinneprest-motstand. I tillegg støttet man seg på tradisjon og underordning.

I dag finner du knapt en kristen som ville støtte slaveriet med bibelske påstander, og jeg tror verken du eller jeg vil gjøre det - likevel kan vi regne oss som bibeltro. Det har m.a.o. skjedd en endring. Hadde endringen vært på kollisjonskurs med bibelens ånd, ville det vært på sin plass å rope et varsko. Men slavers frihet og likeverd er nettopp i tråd med bibelens ånd, derfor godtar vi det uten å føle at vi forråder Guds ord. Vi må huske at: "Han gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende." (2. Kor. 3:6).

Det samme kan vi si i kvinnespørsmålet. Kvinners frihet og likeverd er ikke på kollisjonskurs med bibelens ånd, derfor kan vi godta kvinnelige prester og at gifte kvinnelige offiserer innehar de samme stillinger som menn og enslige kvinner. Selv om Paulus fremholder styrken ved å være enslig, er det ingenting i bibelen som antyder at ekteskap diskvalifiserer verken mannen eller kvinnen. Peter var tross alt gift.

Så kjære søstre i Herren og hæren, dere har kommet et stykke på veg, må Gud styrke dere videre i kampen for likeverdet og lik rett til posisjoner i Guds rike.
--------------------------------------
* "A further and more acute difficulty was that many of the Evangelists were women, as had been the case from the early years og the Mission, and the idea of women administering sacraments was at that time almost unthinkable to many good people, in spite of our stand, from the beginning, on the perfect equality of men and women in the Kingdom of Christ."

** NB det er verd å bemerke at enkelte idag gjør forsøk på å tilskrive Priskilla Hebreerbrevet. At det har et maskulint preg, forklares med at også kvinnene var sosialisert inn i et androsentrert (= mannsdominert) tanke- og kulturmønster (Fiorenza 1983 s. 61) - NB jeg deler ikke dette syn på Hebreerbrevets opprinnelse!

Litteratur:
Booth, Bramwell: "Echoes and memories" Salvationist publishing and supplies Ltd. 1926
Fiorenza, Elisabeth Schüssler: "IN MEMORY OF HER - A feminist Theological Reconstruction of Christian Origins" SCM Press Ltd 1983
Hareide, Dag: "Fra slaver til kvinner" Vårt Land 29. september 1989
Hareide, Dag: "Bibeltroskap eller bibelmesterskap" VL 30. sept. 1989
Ibsen, Jytte: "KVINDEN I 1. MOS. 2-3 - Et forsøk på nytolkning" Fås ved teol. fak. Univ. Oslo

Publisert i Frelsesoffiseren - oktober 1991, 92. årg  s 6

HER finner du artikkelen i pdf-format