Frelsesarmeen prøver kirkevekstprinsipper

Ikke noe nytt fenomen 

Tekst og foto: Arnold R. Lærum

- Egentlig er ikke kirkevekst noe nytt. Men det har ikke vært satt i system og omgjort til prinsipper tidligere. Nå har man istedet sett på menigheter som vokser i dag og har funnet ut at ved disse menighetene er det noen felles trekk - noen sunnhetstegn - som da blir de positive prinsippene. Man har også sett på menigheter som opplever tilbakegang og funnet noen sykdomstegn. 

Dette sier Jostein Nielsen, kaptein i Frelsesarmeen og korpsleder i Bergen 1. korps. Han er opptatt av kirkevekst og er i ferd med å skrive en avhandling til hovedfagsoppgaven i kristendom ved Norsk Lærerakademi i Bergen. 

- Kirkevekst er viktig i vekkelsesfattige tider, og har sin betydning i den perioden de kristne ikke opplever vekkelse, mener Nielsen. 
- Det er fordi at mens vi venter på vekkelse, skal vi ikke ligge på latsiden, men legge forholdene tilrette så at mennesker kan bli vunnet og tilført menigheten, understreker Jostein Nielsen. 

- Problemet med vekkelser er at den som opplever en vekkelse vil få en rammeforståelse av hva en vekkelse er. Men man kan ikke vente at Gud skal komme på samme måte på nytt og på nytt. 
- I et korps jeg var stasjonert opplevde de en radikal vekkelse i 1948, hvor mange mennesker ble frelst. De som kom med i den vekkelsen og ble bevart i troen, forventet at Gud ville komme igjen på samme måte som før. Jeg tror at det ikke skjer. Gud åpenbarer seg og gjør stadig nye ting i sin menighet.

- Mens vi venter på vekkelse skjer det også noe. Da kan man legge forholdene tilrette ved at man prøver forskjellige kirkevekst-prinsipper.

Også i armen 
Når det gjelder hva som gjorde Nielsen interessert i «kirkevekst», forteller han at han alltid har alltid vært opptatt av at mennesker skal vinnes for Guds rike. 

- I Frelsesarmeen har vi et mål - sjelers frelse. Det er det mest uttalte mål i Armeen. Da man i 1988 begynte en med en organisasjonsundersøkelse av samfunnet fikk man en verdslig organisasjonsutviklingsfirma til å studere oss. De sa de aldri tidligere hadde vært innom en organisasjon hvor det var så stor enighet om hva målet var. 

- Når vi på landsbasis i Frelsesarmeen ikke ber med fler enn 100-200 mennesker hvert så er det klart at man stiller seg spørrende. Personlig visste jeg ikke hva kirkevekst var, men ante at det var noen menigheter. som kurset sine predikanter og pastorer i dette. Selv hadde jeg ansvaret for etterutdanningen av frelsesoffiserer da jeg var på Jeløy. Og i 1989 sier jeg til våre leder som den gang var Einar Madsen fra Bergen, og Edward Hannevik, nestleder, som nå er kommandør, at vi måtte kurse våre offiserer i kirkevekst. Jeg ante ikke da hvilke konsekvenser det ville få, for allerede etter kort tid bad de meg å delta på en konferanse i England, hvor jeg møtte folk som jobbet med kirkevekst i forskjellige deler av verden, sier han og legger til at den gang hadde kirkevekst sterkest posisjon i Canada, Australia og i Korea. 

Kirkevekstgeneral 
- I Korea var vår nyvalgte general leder, og innførte kirkevekst prinsippene i den nasjonale Frelsesarmeen. I løpet av 10 år fordoblet Armeen seg i landet. Da Paul A. Rader kom til USA tok han kirkevekstprinsippene i bruk der også. 

- En av prinsippenes fremste talsmenn er Peter Wagner. Han sier at ingen menighet er bedre tilrettelagt for vekst enn Frelsesarmeen. Da undres jeg på hvorfor vi ikke er verdens største kirkesamfunn. Jeg har tenkt rent teologisk og strukturelt på det Wagner sa. Jeg har også lyst å se på dagens situasjon og se hvilke tanker man gjør seg på det nasjonale og internasjonale plan, og i min egen menighet. 

- Det er noen korps som har prøvd seg i det små. Jeg tror at vi er i en fase hvor vi er på et relativt tidlig stadium i dette. Enkelte korps opplever vekst og opplever at en del av disse tingene fungerer. Jeg tror ikke det er noe korps i Norge hvor vi ser alle prinsippene fungere. 

Klare målsetninger 
- Hva går disse prinsippene ut på, er det en god del aktivitet som settes i gang? 

- Nei det går ikke så mye på aktivitetsplanet som på at mennesker blir veldig bevisst på hva de holder på med, og at alle aktivitetene vi har skal ha en klar målsetning. Vil man ikke leve opp til disse målsetningene, må vi kanskje erstatte dem med andre som kan bringe resultater. 
- I bunnen på alt dette ligger bønnen som en utløsende og nødvendig faktor for vekst, understreker Nielsen. 
- I tillegg må man tro at man vil kunne vokse og å være villig til å betale prisen for vekst. Dette går på lederskapet spesielt. For mitt vedkommende går det på meg selv og de lokale lederne som vi har i Frelsestemplet. Hele menigheten, eller ihvertfall en stor del av den må være innstilt på dette. Vi forventer vel aldri en 100 prosent oppslutning. 

- Jeg har et eksempel fra Sydney i Australia hvor Earl Woodburry kom til et tradisjonsrikt korps med 500 soldater. Ingenting nytt skjedde i det korpset. Han sa at de måtte gjøre noe. Og det de begynte å gjøre, var å åpne opp fellesskapet for fremmede. Det var et korps hvor medlemmene bodde i periferien, og kom inn til søndags formiddagsmøte. Etter dette hadde de et måltid sammen, deretter gikk de inn i et sang og lovprisningsmøte. Da de begynte å åpne dette middagsmåltidet for hvem som helst, var det 10 prosent av de 500 som var mot det, og 50 medlemmer som forlot korpset. De forlot korpset før det begynte å skje noe. I løpet av fem år fra 1984 til 1989, bad de i korpset med to tusen mennesker til frelse. 

- Det kan hende at noen trekker seg tilbake, men er det hele født av Gud, vil det bære frukt, mener Jostein Nielsen. 

Få kontakt med dem innen rekkevidde 
Når det gjelder hva Nielsen selv konkret vil gjøre, svarer han slik: 

- Jeg er veldig opptatt av at vi skal oppleve en fornyelse innad i korpset, slik at vi må bli ført nærmere hverandre. Vi har egentlig en enorm misjonsmark innad. Vi regner med at vi har en kontaktflate på cirka 1000 mennesker som har en aller annen form for kontakt med Frelsesarmeen. Vår målsetning er å få kontakt med de som allerede er innen vår rekkevidde. Vi holder på å bygge opp et kontakt og omsorgsnettverk, med tanke på dette. Og vi satser på bønn i lederskapet og tror at dette skal fungere. Vi opplever også at Guds And er sterkt nærværende. 

- Det som vi i første rekke tar sikte på å oppleve, er vekst i møtebesøk, og at vi får innvie flere soldater enn vi har gjort tidligere. Dessuten ønsker vi at flere får tilhørighet til Frelsesarmeen. 

Sunnhetstegn 
På spørsmål om kirkeveksttanken er noe nytt som baner seg vei, sier Nielsen fast og utvetydig: 

- Nei. Det er ikke noe nytt.

- Man har tatt kirkevekst i Bibelen og sett på det, også i kirkehistorien. Dernest har man sett på menigheter som vokser i dag. En har funnet ut at ved disse menighetene er det noen felles trekk, noen sunnhetstegn - som da blir de positive prinsippene. Man har også sett på menigheter som opplever tilbakegang, og man har funnet noen negative kjennetegn hos dem - altså sykdomstegn. Egentlig er ikke dette noe nytt, men det var ikke satt i system og omgjort til kirkevekstprinsipper tidligere. 

- Iblant prater man om at man har lyst til å legge ned hele virksomheten og så be til Gud om hva man skal fortsette med. Da kan det godt være at man står tilbake med akkurat det man hadde fra før. Da vet vi hvorfor vi holder på med det. 

- Man kan ikke si at nå skal vi starte kirkevekst. Det må fødes fram i bønn. Under bønnen vil Gud gi innskytelse hvor en menighet skal satse, sier Jostein Nielsen.   

Mange muligheter i Bergen ....

Høsten 1994 skulle vi ha et større arrangement på Torgallmenningen i Bergen. I den forbindelse kontaktet jeg Krigsropet og spurte om det var mulig å få til et "Bergens-nummer". 
Svaret var positivt, men hadde følgende 'betingelse': "På grunn av tidsfristen må du produsere materialet selv!". 

Jeg aksepterte utfordringen. I Krigsropet #39 1994 er jeg ansvarlig for tekst og foto i følgende artikler: 

Frelsen kom som en eksplosjon! (side 3) 
Intervju med Anne-Grethe Brevik.

Glimt fra arbeidet i Bergen (s 8-9)
Korte glimt fra en variert virksomhet. 

Torsdag er det raspeball (s 12)
En refleksjon om vaner

Soldatinnvielse i Bergen 1. korps (s. 18)
Fire generasjoner samlet

- Frelsen kom som en eksplosjon!

18 år gamle Anne-Grethe Brevik er fra Bergen
og ble frelst den 17. oktober i fjor.

... sier Anne-Grethe, når hun forsøker å sette ord på det som skjedde for snart ett år siden. 

Men hvem er Anne-Grethe Brevik? 
— Jeg er 18 år, går tredje året på videregående skole i Bergen, og det er musikk og Frelsesarmeen som tar det meste av tiden min. 

— Tilbake til dette med frelsen, hvordan skjedde det? 
— Det begynte med at jeg ble kontaktet av ungdomsorkesteret i Bergen 1. korps. Jeg kom på øvelse den 17. september i fjor, og dagen etter spilte jeg på FA-dagen på Torgalmenningen. Der ble jeg også introdusert for senior-hornmusikken og begynte å spille med. Slik ble det til at jeg deltok på møter. Jeg var litt redd og skremt av det hele, men også nysgjerrig, ble på en måte dradd dit. Hele tiden tenkte jeg på dette med Gud og frelsen, men tenkte at en stor Gud neppe var interessert i lille meg. 

— Når kom avgjørelsen? 
— Det var på et vanlig søndagsmøte den 17. oktober i fjor at en venn vitnet med å lese Johannes 14,1: «La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg.» Det skjedde ikke noe før jeg kom hjem. Da begynte jeg å gråte, og det bare flommet over meg. Egentlig har jeg nok alltid hatt en tro, en barnetro, men jeg vanket i miljøer der kristendommen ikke skulle ha noen sentral plass. Jeg tror det ble som en slags eksplosjon fordi det som alltid hadde vært der, fikk den plassen det skulle ha. Det var en befrielse. På en måte forsvant fornektelsen av at det var slik det skulle være. 

— Hvordan var det å fortelle om det? 
— Først var jeg veldig redd for hva vennene mine ville si, redd for at de skulle støte meg ut. Men da jeg fortalte om det, vokste bare respekten, og da oppdaget jeg at de er virkelige venner, venner som jeg fortsatt holder kontakt med. 

— Hvorfor bruker du så mye tid på Frelsesarmeen? 
— Fordi det var der jeg møtte Gud, og jeg føler på en måte at det er slik det skal være. Det er en fin måte å gjøre gudstjeneste på å være med i Frelsesarmeen. På en måte virker det tilfeldig at jeg skulle bli med, men da jeg først kom til Frelsesarmeen, fikk jeg en sterk tilhørighetsfølelse, noe jeg aldri fant i kirken. Jeg trives godt med menneskene der. I tillegg er det et utfordrende miljø fordi jeg blir gitt ansvar, jeg har allerede overtatt som ungdomskorleder. Det har på en måte gått ganske fort med meg, men Gud har gitt meg klare signaler om at det var veien jeg skulle gå, og når det er han som har ledet meg, er det nok her han vil ha meg. 

— Hva vil du si til mennesker som ikke tror? 
— Først og fremst vil jeg fortelle om hva som skjedde med meg. Jeg tror det er viktig å ikke være fordømmende eller å komme med krav. Da er det bedre å la dem fortelle om hvorfor de ikke tror og så møte dem der. Vi må prøve å avlive myten om at kristen-dom bare er for de vellykkede. De må ikke få inntrykk av at vi er så mye bedre enn dem, for det er ikke det det kommer an på. Jeg tror også det er viktig at vi møter dem i stedet for å forvente at de skal møte oss. 

— Hvor går veien videre? 
— Målet er å bli offiser i Frelsesarmeen. Jeg fikk kallet allerede før jeg ble soldat, så soldatskapet er bare begynnelsen. I grunnen kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å ha Gud som arbeidsgiver. Til neste år har jeg lyst til å prøve meg som feltassistent, for helt siden jeg ble frelst, har jeg hatt et brennende ønske om å tjene Gud.

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF
-------------------------
Utgaven hadde et spesielt fokus på Frelsesarmeen i Bergen

Glimt fra arbeidet i Bergen

Thomas (5 1/2) og Liv (5) har det kjempegøy i
«Solgården» barnehage i Skottegaten i Bergen. 

I dette nummeret av Krigsropet gir vi et bilde av Frelsesarmeens mangesidige virksomhet i Bergen. Kaptein Jostein Nielsen har møtt noen representanter både for brukerne av tilbudene og heltidsarbeiderne. 

To barn - En barnehage

Det er forfriskende å treffe barna i Skottegaten. Der ligger nemlig Frelses-armeens barnehage. Med tanke på den geografiske plasse-ring, burde den kanskje søke om å få bytte navn med en barnehage ved navn «Regnbuen» som ligger i Oslo, for i Bergen heter den «Solgården». Barnehagen har to avdelinger med plass til 28 barn fra 1/2 år til skolealder. Jeg tar en prat med Thomas (5 1/2) og Liv (5): 

— Hva er det kjekkeste dere gjør i barnehagen? 
Thomas: — Å leke med papirfly. 
Liv: — Vi lærer mange ting. 
— Hva lærer dere da? 
Liv: — Vi lærer å ikke gjøre ting som er gale og sånn. 

— Er dere ute når det regner også? 
Thomas: — Ja, vi bare tar på oss regntøy. 
Liv: — Og så lager vi sørpekake. 
Thomas: — Og da må de spyle oss med slange når vi skal inn. 

Thomas kan videre fortelle at han kan fiske rett ut av vinduet hjemme, og en gang fikk han en stor fisk. Og i sommer hadde det vært nesten som julaften, for grandpa og grandma hadde vært på besøk fra Amerika. 
Mens Liv gleder seg til neste karneval i barnehagen, for hun var vært i dyreparken i Kristiansand, og nå har hun komplett sjørøverutstyr, og så har hun skattkiste og smykkeskrin hjemme og går med gullring i barnehagen. 

Ja, barn er barn, og Frelsesarmeens barnehage er et fint tilbud.

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF

---------------
To husmødre - to institusjoner 

Majorene Ingrid Johnsen og Karin Havik er
husmødre på henholdsvis hybelhjemmet i
Bjørnsonsgaten og hospitset i Bakkegaten.

Majorene Karin Havik og Ingrid Johnsen kommer fra to Frelsesarme-institusjoner i Bergen. Ansvarsområdet som husmor er relativt likt for de to institusjonene og består i innkjøp, meny, hygiene osv., men det er tydelig at både Karin og Ingrid også er engasjerte i beboernes ve og vel: 

Karin: — Det er en lav dørterskel på hospitset i Bakkegaten. Karene har et hjerte av gull, men de klarer ikke å ta vare på seg selv. Vi har mange fastboende hos oss, men også tilfeldige overnattinger, og alt medregnet har vi plass til ca. 60. 

Ingrid: — På hybelhjemmet i Bjørnsonsgaten er nok terskelen litt høyere, for vi har forbud mot bruk av rusmidler under oppholdet. Vi tar imot både kvinner og menn og har plass til 33 beboere. 

— Dere møter mange triste skjebner, finnes det noen lyspunkter?

Karin: — Det største er jo å få be med mennesker til frelse, og det har jeg opplevd flere ganger mens jeg har vært på hospitset. Jeg har fått sitte ved dødsleiet til noen av karene, og da har det vært godt å kunne be for og med dem. Mange av dem har en tro på Gud og ber til ham. Jeg har ikke sett dem inn i himmelen, men det har vært godt å overlate dem til Gud og hans frelse.

Ingrid: — Ja, også her har vi sett flere bli frelst, og det er godt. En annen gledelig ting er når de flytter herfra og etablerer seg i vanlige leiligheter og klarer seg godt både i jobb og samfunn. Å arbeide her betyr på en måte å leve ut kristendommen i praksis, og det går ikke en dag uten at jeg ber om at jeg må gjøre det som er rett. Om vi alle ba den bønnen, ville sikkert verden bli bedre. I mellomtiden vil det være behov å fylle og sår å lege. Derfor vil Frelsesarmeens kvinner og menn fortsette sitt arbeid på institusjoner eller i korps.

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF
-----------------
To soldater—to korps 

En representant fra hvert av Bergens to korps hører med i en presentasjon som denne. Tove Jellestad Sæhle (Bergen II) og Kolbjørn Ørsnes (Bergen I) svarer på spørsmålene mine: 

— Hvorfor ble Frelsesarmeen din menighet? 

Tove: — Mine foreldre sendte oss på søndagsskole i kirken, men da søsteren min begynte å gå på Frelsesarmeen, ble jeg med. Jeg var ca. 10 år da jeg begynte i speideren. Det var et godt miljø i korpset, og jeg følte meg alltid vel-kommen. På en måte ble det helt naturlig å fortsette å gå der. 

Kolbjørn: — Jeg er født inn i og vokst opp i Frelsesarmeen. 

— Hva vil du si er styrken ved korpset ditt?

Tove: — Bergen II har et godt åndelig fellesskap, det tror jeg er viktig. 

Kolbjørn: — Bergen I har gode lokaliteter og et ungt, nytt underbefal som våger å satse! 

— Hvilke ønsker har du for korpset ditt? 

Tove & Kolbjørn: — At vi må bli flere møtebesøkende, tilhø-rige og soldater. At vi får flere barn med i aktivitetene. 

— Hvorfor skulle mennesker velge Frelsesarmeen som sin menighet? 

Tove: — Hvorfor ikke? 

Kolbjørn: — Fordi vi har et bredt tilbud til hele familien, musikkgrupper for unge og eldre, junior- og speideraktiviteter osv. 

To frelsessoldater som er glade i sine korps; kan du forstå det? Ta en tur innom et Frelsesarmé-lokale der du bor. Kanskje du en dag vil føle som dem? 

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF
----------------
To arbeidsvillige hender - flere muligheter 


Av flere årsaker kan et menneske bli stående uten arbeid. Hvis det dreier seg om medisinske årsaker, kan Fretex være en mulighet som fører tilbake til det ordinære arbeidsmarkedet. 

Fretex Bergen har, i tillegg til hovedbygget på Unneland med sitt utsalg, fire butikker i Bergen og omegn. Fretex har i dag 50 attføringsarbeidsplasser (fase 2 og 3). I fase 1, som er en avklaringsfase, er det ingen begrensninger. 

Dine brukte møbler og ditt brukte tøy hjelper Frelsesarmeen å hjelpe mennesker til en meningsfylt tilværelse.

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF ----------------

To julegryter en slumstasjon

Den minste enheten i Frelsesarmeen i Bergen, er slumstasjonen. Her kan mennesker få mat og klær og annen hjelp gjennom hele året, men hver jul er det «høysesong», og da er julegrytene på plass. Bergenserne er flinke til å støtte dette arbeidet, og mange er glade for at det fremdeles finnes en slumsøster.

Publisert i Krigsropet #39 1994 * - PDF
------------------------------
* NB store deler av dette Krigsropet er viet Frelsesarmeen i Bergen. 

Torsdag er det raspeball

Da jeg i fjor kom til Bergen, måtte jeg på ny venne meg til lokale skikker og matvaner. Vi hadde ikke vært her mange timene før vi lot den første skillingsbollen smelte i munnen, og jeg hadde lovet barna mine at de skulle få raspeball når de flyttet til Bergen. Men raspeball kan man ikke spise på en hvilken som helst dag, raspeball spises på torsdag. 

For eventuelle uinnvidde kan jeg fortelle at raspeball er en bergensk variant av den «stavangerske komlå» eller den «sørlandske kompa», men det er egentlig ikke intensjonen å komme med en gastronomisk avhandling. Hadde du reist østover i stedet for til Bergen, ville du oppdaget at i Sverige er det pannekaker og ertersuppe (eller vise versa) på torsdager. 

Selv er jeg oppdradd med at lørdag er det grøt, men denne vanen hadde sikkert sammenheng med at grøten er snillere med husholdningsbudsjettet enn saltkjøttet som hører sammen med raspeballene. Det kan sikkert tales både for og imot slike vaner, og jeg har ikke tenkt å forsvare verken en forutbestemt ukemeny eller anarkistiske spisevaner.

En vane dannes ved at en handling gjentas regelmessig, og på en del områder er regelmessighet en nødvendighet. For å holde seg i form, må man trene regelmessig, og etter en tid blir det en vane å ta en løpetur. Men i perioden før det blir en vane, må man virkelig disiplinere seg for å ta den regelmessige løpeturen (jeg snakker av erfaring). 

«Å disiplinere seg til regelmessighet» — det begynner å låte veldig fint. Ordet disiplinere har samme rot som disippel, og nå nærmer jeg meg poenget. Som Jesu Kristi disipler må vi strebe etter å få en del gode vaner. Men før det er blitt vaner for oss, er det alltid en periode med disiplinering. Søndag er det gudstjeneste. Torsdag er det bibelstudium. Klokken syv er det bønnestund. Klokken 22.00 er det bibellesning.

Er dette en lov-religion uten frihet i Kristus?
- Nei, den gir selve grunnlaget for friheten.

Jostein Nielsen

Publisert i Krigsropet #39 1994 s. 12 – PDF *
--------------------
* NB store deler av dette Krigsropet er viet Frelsesarmeen i Bergen.

Soldatinnvielse i Bergen 1. korps

Fire generasjoner var samlet da Silje Våje Nielsen ble innvidd til soldat i Bergen 1. korps. 

Nylig ble Silje Våje Nielsen frelsessoldat i Bergen 1. korps. 
At hun da ble fjerde generasjon som valgte Frelsesarmeen som sin menighet, er for så vidt ingen sensasjon. Men det var litt spesielt at alle fire generasjoner var til stede da farfar, major Hans Johnny Nielsen, foretok innvielsen. 

I tillegg til hilsener fra korpset, ble de fire generasjonene representert ved Siljes eget vitnesbyrd, som ble etterfulgt med at oldefar, Jens Olsen, farmor, Anne Karin Nielsen, og pappa, Jostein Nielsen, ga henne gode ønsker med på veien. At dette skjedde i «familiens år», setter en ekstra spiss på begivenheten.

Publisert i Krigsropet #39 1994 * - PDF
---------------------
* NB store deler av dette Krigsropet er viet Frelsesarmeen i Bergen.

TENTMAKING - once again

This article was published in the Officer (March 1994). I have left out the ingress that referred to the ongoing debate.

DO WE NEED THE FULL-TIME OFFICER?

When we first consider the question, I am sure we will say: "Yes", because when we start to count hours, I am sure that most of us will come up with a list which by far extend an ordinary worker’s week. Or may be we will say: "Yes" because the question is threatening. At the same time I am sure that most of us after scrutinizing the work completed which adds up our hours, will have to confess that a large percentage of it did not demand an officer. Local officers and soldiers could have used their gifts, and I am sure that many of them would have liked to, if they had understood that it was expected of them in the first place.

May be we will have a few tasks left on the list after having delegated it to the locals - yes, we still need the officer, but does he need to do it on full time? Or even more applicable - do we need both officers in a married couple to do it on full time?

I know that you can work in this way, if you resign your officership and get a secular job, and then take on a corps as an envoy. But this is not satisfactory if you feel called to be an officer and cherish your ordination, even though "the man in the street" does not recognize nor care about the difference - for him you are the Salvation Army.

So what do I have in mind?

12 years back I was stationed in a rather small corps on Iceland. Close to 50% of the active soldiers were young students and had no income. Just after arrival, the headmaster of one of the schools in the town contacted me. He was looking for a person who could teach Norwegian. I was not a trained teacher at the time, but since Norwegian is my mother-tongue, I thought I could have a go at it - it was only three lessons per week. The news soon reached headquarters, and I was contacted, and asked to let go of "the job". After some arguments I was permitted to continue, because: "The Salvation Army was helping out the school in a difficult situation". Heart to God, hand to man! The school paid the wage straight to the corps, and we had our salary the ordinary way.

When I for a period left the work to take a degree, (when leaving I said to my leaders that I was going to become a tentmaker), the SA asked us to look after a corps. We were willing to try this part-time. The corps-people were so happy to have "officers" that they willingly shared the work. They had a good time, so did we, and the corps did not break its neck financially.

When I was standing by the Christmas-kettle last Christmas, a study mate of me came over to chat. He was surprised to see me in town, and since he was the leader of a municipal social security office, he straightaway offered me a job as an advisor for his social workers. I told him that I could not do this.

When I came home I realized that this kind of job would bring a lot of money, but would not take much time - with four hours per week, I would probably cover my officer-salary, but I have not done anything about it. The SA does not open for it, but isn’t it tentmaking?

May be I at this stage should mention a side-effect which can prove even more valuable than the financial help it will bring the corps. The "out-side" jobs have in a wonderful way extended my contacts. I have made contacts with people whom I was not likely to see in the hall, and since they knew that I was "The Salvation Army", the route to a spiritual conversation was short.

I know many objecting arguments when it comes to open up for officers to take "out-side" jobs, but why not leave these challenges to the officers themselves to solve. If the corps is not happy with such a solution, they can take on the challenge to raise the necessary money so that the officer does not need to take on the "extra" job. But time has come to put an end to the immoral use of money from the public.

Frelse, det naturligste av alt

Klart for fellesmøtene i Egersund 

Predikantringen i byen står som arrangør av de årlige fellesmøter i januar. Predikantringen utgjør: Den norske kirke med de frivillige organisasjoner som Indre-misjonen, Misjonssambandet og Det norske Misjonsselskap, Pinsemenigheten, Metodistkirken, Frelsesarmeen og Frikirken.

Denne gang er det Frelsesarmeen som har hovedtaleren. Jostein Nielsen leder korpset i Bergen. Han er en mann i alderen mellom 35-40. Nielsen er en person som er spontan og kreativ, for å bruke en beskrivelse av ham innen Frelsesarmeens egne kretser. Jostein Nielsen er frelsesoffiser og har vært lærer på Jeløy folkehøyskole. Nielsen ble intervjuet av Krigsropet. Det er Emil Skartveit som har snakket med fellesmøtetaleren (1).

Jostein Nielsen er opptatt av å være blant folk.
 — Vi må ut til de mennesker som trenger oss, de som ennå ikke har fått se Jesus må få se ham igjennom oss. Vi, og troen, må bli synlig. Troen har blitt så viktig for meg. Så selvfølgelig, så riktig og naturlig at jeg må formidle det videre. Jeg kan ikke sitte med det selv. Jostein blir engasjert. Han er opptatt av at troen må få føtter og bli mobil.

Være blant folk
— Vi overlater hverdagen til folk flest. Spørsmål om evighet og tro blir privatisert. Det er ikke rart at motforestillinger og misforståelser ødelegger for manges ønske om å tro. For folk vil tro. De søker noe mer. Det bekrefter den store interessen for allmenn religiøsitet vi opplever i dag. Men de går feil. Vi må fortelle dem at det er "vår Gud" de søker. Den "ukjente Gud" er vår Gud! Derfor må vi ut på banen. Delta i vanlige aktiviteter, få venner i andre miljøer. Vi synger i en av våre sanger: "Der 
hvor din frelser utestenges, der må ei heller du gå inn".
En slik setning er livsfarlig. Den legitimerer lett en holdning som tilsier at vi skal bli værende for oss selv. Hvor var Jesus? Han var ute, blant folket! Der hadde han venner. Der lo han, der var han glad, der var han lei seg. Der var han et speilbilde av sin Far. Og folket kom og ble frelst. Det vil vi også oppleve. At folk kommer. Finner tilbake til sin tro. Troen har enorme muligheter i dag.

Frelse
 — Hva vil det si å bli frelst, Jostein Nielsen?
 — Jeg vil si det slik: Frelse er at et menneske tar opp igjen den opprinnelige kontakten med Gud. Frelsen skjer når dette fellesskapet er gjenopprettet. Derfor er frelsen det naturligste og riktigste et menneske kan oppleve. Da Jesus døde, gav han oss den. Men man må selv ta imot. Bekrefte den personlig. Erkjenne at Jesus døde for meg!
 — Kan alle bli frelst? 
Svaret kommer nærmest før spørsmålstegnet avslutter setningen.
 — Alle! Ingen er forutbestemt, alle har mulighet! Når folk har forstått hva det dreier seg om, forstått at hele valget må krympes til et "Jesus elsker deg. Er du villig til å motta hans kjærlighet?", da går det fort. Når hjernen ikke lenger fokuserer på "kirken", på dogmer eller "uniformering", er det lettere å si ja til Jesus, hevder Jostein Nielsen.

Søk og fortell!
Hva vil du si til den som er på leting i Egersund?
 — Finn en menighet, søk den Jesus som forkynnes der. Det ville være hyggelig om du kom på noen av fellesmøtene. Og til den som vil fortelle om Jesus til andre, har Jostein Nielsen dette å si:
 — Vær deg selv, vær ærlig. Hvis du ikke kan svare på alt, ikke gi inntrykk av at du vet alt. Fortell om det du har opplevd. Fortell om den Jesus du kjenner og som har fått slik betydning for deg, sier han.

Beint Hansen

-----------------------------------------

(1) Her er hele artikkelen i Krigsropet

Publisert i Dalene Tidende 10. januar 1994

Intervjuet som PDF