Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

fredag 31. januar 2003

Major på offensiven

Frelsesarmeen er på fremmarsj i Oslo. I frontlinjen står pastor og major Jostein Nielsen som er kjent for å være på offensiven, ikke bare i åndelig forstand. Da han som ung offiser var gifteklar, ble det ring på fingeren etter tre stevnemøter med uniform!

Han har allerede vært våken i fem og en halv time når Magazinet møter han klokken 10. Hittil har han rukket både bønn for Oslo samt flere andre avtaler, og dagen har så vidt begynt. Om en time må han være klar for stabsmøte. Det er sjelden denne majoren setter seg rolig ned med kaffekoppen, men så er det jo også sånn det skal være i armeen. Oppdraget kommer alltid først.

- Hensikten med alt vi gjør er at mennesker skal bli frelst og da må vi stå på, sier major Jostein Nielsen, som blant annet er pastor i Templet, Frelsesarmeens menighet i Oslo.

Født til uniform
Han ble født inn i Frelsesarmeen av uniformkledde foreldre, og så snart han var gammel nok var det en selvfølge at den unge soldaten skulle på offiserskole. Atten år gammel dro Nielsen alene til London for å stige i gradene.

- Det var kjempespennende. Jeg ble tatt imot som et familiemedlem, kommenterer han.

To år senere var han tilbake i hjemlandet med en hel del mer erfaring i ryggsekken, og nye striper på jakken.

Drag på damene
Da Frelsesarmeen kom til Norge på 1800-tallet, var det ikke alltid at striper og uniform trakk positiv oppmerksomhet. Offiserene måtte venne seg til kommentarer som «Se på de rare hattene» og «De er sikkert tyske musikanter». Men da Jostein Nielsen kom til Norge etter Englandsoppholdet var det stas å gå i uniform.

- Jeg har aldri hatt noe spesielt attraktivt utseende, og jeg vet ikke hvor viktig det er for jenter, men da jeg ble offiser må jeg innrømme at jentene stod litt i kø, humrer han.

Fort gift
For offiseren var det en selvfølge at den utvalgte jenta skulle være i armeen. Jeg klarte aldri å forelske meg skikkelig i en jente som ikke hadde uniform. Derfor valgte han selvfølgelig en flott uniformert kone. - Ja, det gikk fort med henne, sier majoren og ler godt.

- Jeg kom opp i Vik i Sogn og skulle tjenestegjøre der. Det var et deilig sted men litt isolert. Jeg gjorde foreldrene mine oppmerksom på at dersom jeg skulle være der måtte jeg ha en kone, så jeg bestemte meg for å gifte meg til jul.

- Men hvordan skal du få til det? lurte foreldrene. Naturlig nok siden det allerede var august og ingen kvinne i livet hans ennå.

 - Det får Herren ordne, svarte den unge offiseren. Kort tid etterpå gikk bruden opp kirkegulvet.

Degradert
- Vi var sammen et par-tre helger før vi ringforlovet oss, forteller major Nielsen, mens latteren triller. Som offiser måtte han den gang ofre tittelen for sin framtidige kone, siden hun «bare» var soldat. En offiser måtte gifte seg med en offiser, sa regelen, og løsningen ble en degradering for unge Nielsen. - Det var ikke noe problem det, smiler han, og legger til at denne regelen nylig ble opphevet, kanskje til glede for mange offiserer...

Menighetsplanting



Sammen med sin kone har major Jostein Nielsen vært trofast i Frelsesarmeen i alle år. I dag er han pastor for menigheten Templet i Oslo, i tillegg til en rekke andre verv og oppgaver. Han brenner for å se hovedstaden forandret og fester blikket lenger enn til sin egen menighet.

- Vi må utvikle en cellestruktur og bli mindre for å kunne bli større. Målet er at disse cellene skal utvikle seg til menighetsfellesskap. Det er ikke noe galt i at man konsentrerer seg om sin egen menighet, bare man ikke glemmer byen, understreker han. 


Templet kan gå foran som et godt eksempel i en utvidet cellestruktur. Menigheten satser på unge mennesker, og har grupper og lag i både breakdance, innebandy, fotball og baby-sang.

- Så blir det vårt ansvar å sørge for at dette blir noe annet enn en sosial happening.

Litt pyntelig
Hensikten med alt denne mannen gjør er å forkynne evangeliet om Jesus.

- Vi må ikke bli samfunnets kjæledegge, sier han.

- Har dere blitt mindre radikale med årene?

- Vi er fortsatt radikale, men jeg har nok forandret meg siden jeg var seksten og kunne rope ut evangeliet i en restaurant med forskremte gjester. Målet med å være radikal må være viktigere enn at radikalisme blir et mål i seg selv. Vi forkynner at Jesus befrir og kan forandre liv. Han tenker seg om.
- Men vi har nok blitt litt pene og pyntelige ja.

Visjoner


- Jeg drømmer om at Frelsesarmeen skal være det Gud har oppreist den til å være; en bevegelse som er drevet av Guds Ånd og ikke bare menneskers velvilje. En bevegelse som er kjent for å forkynne sannheten klart og tydelig. Det å gjøre godt kan ha en egenverdi, men mennesker trenger mest av alt å bli hjulpet til å leve et liv i Kristus. Det som er viktig for meg er at Guds rike, går frem.(1)  Derfor er majoren blant annet sterkt engasjert i «Bønn for Oslo».

- Det er viktig at vi står sammen. «Bønn for Oslo» er ingen institusjon, men en, visjon. Her står de kristne side ved side for å rope til Gud om en vekkelse i byen vår, sier han.

Snekker på si

Når majoren lar hatten ligge på hylla og uniformen henge i skapet drar han gjerne på seg snekkerbuksa. Forøvrig er det ikke lenger noen regel at soldater, offiserer og majorer skal bære 'uniform.

- Ja, for dette begynner vel å bli litt vel gammeldags?

- Jeg synes uniform er flott. Datteren min på atten år har nettopp funnet fram en av de eldste uniformene i skapet og er stolt av å gå med denne. Sånn jeg har skjønt det så er det litt mote med uniform-detaljer igjen, sier Nielsen. 


Men snekkerbuksa blir båret med like stor stolthet som uniformen.
 - Jeg elsker å snekre!
Jostein Nielsen kan blant annet vise til at han nylig totalrestaurerte et sveitser hus helt alene.

 - Ja, jeg må jobbe alene. Jeg er faktisk et helt annet vesen når jeg snekrer. Da konsentrerer jeg meg bare om det og lar ingen andre slippe til. Men bilen overlater han gjerne til eksperter.
 - Jeg er nok ganske praktisk av meg, men jeg hater bil. Hver gang jeg prøver å skifte noe på en bil så er det noe annet som er galt.

 Når bilen går føyken, synker majoren heller ned i en god bok. Han har lest alt av Gunnar Stålesen, Sherlock Holmes, Agatha Christie med flere.

Herrens nærvær
 - Du er vel kanskje ikke en gjennomsnitts-major!?

 - Jeg er nok redd for å virke for from kanskje.
Han ler godt igjen.
 - Men hvis jeg virkelig skal si hva som er viktig for meg så er det å få tid til å søke Herrens nærhet. Tid med Herren må prioriteres. Det er jo dette som påvirker mine relasjoner til andre mennesker.

 - Jeg tror det gjelder alle mennesker; når de kommer innfor Herren så faller ting på plass. Hvis du tar et ungt menneske og sier at de skal leve sånn og sånn så skjønner de det kanskje ikke. Men tar du det samme mennesket med inn i Herrens nærvær, så forstår de det selv. Det er umulig å være i Herrens nærvær uten å kjenne hva som er rett og galt. Jeg er av den overbevisning at hvis mennesker får oppleve Guds kjærlighet til dem, så vil de ønske å leve sammen med ham.

Tekst og foto: Eva-Charlotte Stenset
Publisert i Magazinet 31. januar 2003

-----------------------------
(1) 'Drømmen' ble sitert på 'Kirketorget' i Vårt Land 21. februar 2003

lørdag 25. januar 2003

Tror på bønnen

BER PÅ SKIFT
De siste åra har det, tro det eller ei, ligget et 24 timers bønneskjold over hovedstaden. Jostein Nielsen leder det kristne bønnesamarbeidet «Bønn for Oslo». Menighetsmedlemmer deltar i en vaktordning der de ber kontinuerlig for Oslos innbyggere.

- Vi tror at bønn har en effekt. Vi har bedt helt konkret om en del ting, og vi har sett synlige resultater, sier Nielsen.

- Vi har bedt aktivt om at nazimiljøet på Bøler skulle gå i oppløsning, og det har skjedd. Vi mobiliserte bønn for at sommerens demonstrasjon mot Verdensbanken skulle bli fredelig, og det ble den jo. Vi har bedt for at antallet overdoseofre skulle gå ned i Oslo, og det har skjedd. Tilfeldigheter? Jeg tror ikke det. Jeg tror på bønnens kraft. Hvis et menneske blir velsignet, så vil det heller velsigne enn å forbanne andre, sier Nielsen.

Han mener det har skjedd et klimaskifte hos det norske folk i forhold til tro og bønn:

- Tidligere ble folk provosert dersom jeg sa at jeg ba for dem. Hvis jeg spør noen i dag «vil du at jeg skal be for deg?», blir det sett på som veldig positivt, sier Nielsen.

- Hvor fort kan vi se resultater av bønnen?

- Ting kan skje fort i Guds rike, eller det kan ta litt lengre tid. Noen ganger ser vi resultatene med en gang, andre ganger har vi måttet vente lenger, sier Jostein Nielsen.

---------------------------------------
Del av en større reportasje  om bønn i Dagsavisen 25. januar 2003
Nina Jonsrud og Linn Marie Bratvold
Tror på bønnen - hele reportasjen - PDF

Bønn for Oslo

Under aksjonen Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «sparebluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende, skriver Jostein Nielsen.

I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens. 
Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det. 

Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått. 

Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred. 
Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før. 
Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor. 

Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd. 
De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004. 

Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende. 

Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull. 

Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00? 

Jostein Nielsen 
-----------------------------------------

onsdag 15. januar 2003

«Bønnen har en enorm effekt»

 - Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall, hevder de som ber. 

22 Oslo-menigheter ber sammen døgnet rundt denne uken for å beskytte byens borgere mot det onde.

Camilla Høyem
Stig B. Hansen (foto)

Familien, skolen, mediene, næringslivet, menigheten, helsevesenet, politikken og kongefamilien er av de utvalgte det blir bedt for.

Det er tredje gang arrangementet foregår i Oslo. Ideen kommer fra London, og 22 Oslo-menigheter står for arrangementet. I lokalet Frelsesarmeen Templet er det nå bønnemøter døgnet rundt frem til avslutningen natt til søndag. 

Bønnesvar fra Gud

- Bønnen har en enorm effekt. Mange byer som begynte med dette for lenge siden, har opplevd dramatisk synkende kriminalitetstall. En liten bygd i Sør-Amerika har lagt ned fire tidligere fulle fengsler etter at de begynte å be. Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall. Vi velger å tro at dette er bønnesvar fra Gud, sier leder i arrangør-komiteen av Bønn for Oslo, Jostein Nielsen.

- Vi vil at alle Oslo-borgerne skal få oppleve Jesus som sin frelser. Vi ber for det samtidig som vi ber for at byen skal bli velsignet, sier Nielsen.

Før man kommer inn i bønnetempelet, må man gå gjennom et hvitt sakristi, et slags telt. Her renses man fra all synd og gjør seg klar til å komme inn i tempelet. Der sitter 45 mennesker og ber. 

Seg selv først

Morten (30) har akkurat avsluttet en bønneøkt, og er rask til å ønske velkommen.

- Bønn for Oslo er et fint prosjekt. Det er viktig å be for fellesskapet i byen, så vi kan leve sammen i harmoni og lære å elske hverandre, sier han.

Han poengterer at det er viktig å begynne med seg selv før man kan hjelpe andre.

I tillegg til arrangementene hos Frelsesarmeen, holdes det lovsangsfest i Trefoldighetskirken fra i morgen og ut uken.

- Det er fritt frem for alle som vil delta i bønn. Her kan man komme når man føler for det, sier Nielsen.

Link til PDF.

fredag 10. januar 2003

Fornøyd major i Guds hær

Målet er å forvandle hovedstaden gjennom bønn. Derfor arrangeres et 168 timer langt bønnemøte for Oslo. I spissen står Jostein Nielsen.

Frelsesarmemajoren Jostein Nielsen er stolt og godt fornøyd med Bønn for Oslo. Pastoren i Templet korps har jobbet lenge med forberedelsene til den intense bønneuka. Akkurat nå er han med og nyter fruktene av all planleggingen han selv og en rekke andre kristenledere har gjort. Men Jostein tar ikke æren selv. Den gir han til Gud.

- Jeg har fastet i tre dager nå, og jeg er ikke så veldig sliten. Jeg har faktisk fått mer energi fra fasten, fastslår majoren med et stort smil. Skjønt øynene til Jostein har en litt matt glans. Men han parerer det spørrende blikket fra journalisten.

- Men det blir litt lite søvn da, vet du, påpeker han ironisk.

God stemning
Lederen for kjempearrangementet Bønn for Oslo, er tydelig glad over både oppmøtet og reaksjonene blant de mange som deltar under kveldsmøtene i Templet.

- Det går virkelig godt dette her. Det er god stemning inne i salen, sier den ydmyke soldaten i Guds hær. Men Bønn for Oslo er mer enn kveldsmøter inne i Templet. Jostein forteller også litt om det som kalles «spiritual mapping» på engelsk. Kort fortalt går det ut på å kartlegge ulike deler av byen som trenger forbønn, bot -og tilgivelse. Mandag til fredag igjennom bønneuka har derfor mange forbedere deltatt på bønnevandringer til strategiske steder over hele byen.

Forvandling
Det er nesten litt merkelig at Jostein Nielsen leder denne bønneuka. Den karismatiske mannen var ikke særlig begeistret for Oslo i utgangspunktet. Han ønsket ikke å bli sendt til hovedstaden, men er en Guds disippel som lydig følger «ordre» fra Vårherre.

- Jeg liker å tro at det ikke er tilfeldigheter i livet mitt, forteller Jostein, og antyder i klare trekk at det var meningen han skulle være her akkurat nå, for Gud i Oslo. Han tegner opp visjonen bak Bønn for Oslo; Et stort, tverrkirkelig bønnenettverk som har en felles nød og visjon for byen: Et forvandlet Oslo!

«Navnet Jesus blekner aldri...» bruser det tverrkirkelig fra salen. Jostein går glad inn med løftede hender. Forvandlingen er i gang.

Tekst: Frode Sunde Didriksen
Foto: Agnieszka M. Knera
-----------------------------------------
Publisert i VISJON #1 2003 som en del av en større reportasje om bønn for Oslo
PDF

onsdag 1. januar 2003

ECUMENICAL FELLOWSHIP

ON SHALLOW OR DEEP LEVEL?

As most of the contributors to the officers´ magazine, I write from a context limited to experiences in my own territory and from what I hear, read and observe from other territories. The limitations are therefore of such a character that I probably should have let the whole subject rest until I had investigated the matter and could have come with profound facts resting on research found in approved dissertations or equivalent material.

When I despite the feeling of a shortcoming as far as facts go still write these words, it is due to a conviction that the question of unity in our church today, very much is a question of “yes” or “no” to God’s special visitation to cities and countries around the world.

The Salvation Army is a “popular” co-worker in ecumenical forums on international level, and I appreciate the fact that we are found in WCC, the Lausanne-treaty and take part in DAWN-conferences etc. Personally I enjoy the challenge I find as a member of “The Norwegian Theological Discussion Forum” where we discuss the papers published by WCC and where we in mutual respect try to find a common path of belief without compromising the doctrines of any of the participating churches.

I am also grateful for the fact that we over the recent years have seen that guest-speakers from other denominations have been given access to our pulpits in international and national SA-celebrations. This has definitely contributed to a broadening of our horizon as an Army of Salvation, without necessarily limiting “Army of Salvation” to our own church.

We move in the right direction, but I will still argue that this is ecumenical work on a rather shallow level. On international and national level, it is probably good that the situation remains as it is, but on the local level it must be an opening for a deeper fellowship among believers, and I think that we as ministers of the gospel, as pastors of His church – and He has only got one church, must be the front-liners in this venture. As a pastor in Oslo Temple, I do not only have 450 soldiers in my congregation – I have 500.000 in my parish, but I share this parish and church with a number of wonderful pastors. We have to see that this is the case, and that we can benefit enormously from a fellowship of mutual blessing and encouragement in our effort to reach our common goal – the evangelisation of our cities.

Does this have any practical inclinations?
I will come with a few suggestions – probably nothing new, but to keep them as a reminder for myself and may be some others:

24-7 on ecumenical level
It has been great to hear all the good news about the SA´s 24-7 initiative e.g. from Great Britain. Why not make it an ecumenical effort? In Oslo we are going to do this for the third time next January, and we are trying to get the Town hall for at least one prayer-celebration during the week. It deepens the spiritual fellowship and fruits have derived from it:

A weekly morning of intercession for the city (06 – 10 AM)
I do not think that our corps – at least not at this stage – could have managed to keep this going, but now it is possible to meet with the “prayer-people” from all the congregations, and it becomes less exhausting.

Prayer-shields
Our city is covered with prayer every hour of the day through the whole year. One congregation on its own can hardly do it.

Prayer-network
Monthly bulletins are spread through Internet where issues concerning our city are made subject for prayer. The network has contact with the municipal authorities, the police force i.e. We saw a prayer-victory last June when The World Bank had its summit in Oslo. Riots were expected, but the situation was made a subject of intercession, and the demonstrations were the most peaceful in the history of the bank.

Experiencing spiritual blessings together
It is good to come together with brothers and sisters from other churches and share stories from our different settings, but it is important that we also experience blessings together. This can be done through interdenominational campaigns conducted locally (do we dare to take part even when the main-speaker is controversial?) and participation on revival-conferences.

I was fortunate to be sent to the 9th “Catch the Fire”-Conference in Toronto last October. A benefactor decided that he should send 20 of the pastors and worship-leaders in the town to this conference. The unity we felt from sharing the same experience was enormous, and to meet with anointed tools like Dr. Heidi Baker from Mozambique, will be an encouragement we will carry with us as we try to fulfill God’s calling on us to reach our city. I was by the way surprised to be the only officer present – was it a coincident?

A fellowship of blessing
The group of pastors that I belong to has blessing as its main mission. We meet bi-weekly and pray for one another and for the ministries represented. We can share failures and victories and know that experiences shared are confined to the fellowship only.

What about interdenominational cell-groups?
When pastors can have fellowship in this way, why cannot our church-people have it also? I just raise the question for consideration. A musician working with our national Opera-orchestra, started a cell-group for professional musicians, and has seen many of his friends saved, but they go to different congregations to worship.

Interdenominational celebration-events
From time to time we know that the Salvation Army take part in worship together with other churches, and it always brings my heart joy to see “the unity in Christ” manifested in this way, and since this was one of his last prayers, I know that it also thrills my Lord (John 17:21). It also happens that such events include a celebration of the Eucharist, and very often I find that Salvationists remain in their seats and in a way demonstrate that we do not need this “means of grace”. Of course we don’t - we have already experienced the spiritual core of the Eucharist. But my heart sinks in me, why can’t we transfer the generous attitude for which our movement is so widely recognized and share in this fellowship with other believers on their terms? I can’t see that we in any way compromise our theological foundation by doing so, on the contrary we would be more in tune with the spirit of our army and take the ecumenical fellowship to a deeper level.

I believe we need this kind of unity to reach our cities for God. The author of “Prayer-evangelism” and “That none should perish” (and many more) Ed Silvoso, would through his experience of cities transformed by the gospel, testify to the fact that it always starts with a spirit of repentance, reconciliation and unity among the pastors in an area involved. I recommend his books. Let us go for an ecumenical fellowship on a deep level without loosing our mission, identity and character!

 Published in “The Officer” no. 1 - 2003