Tolken som tolket rett!

Dette er en fantastisk, liten historie fra et liv i tro. 

Da vi ankom Moldova i 2004 fikk vi ansatt en meget dyktig tolk. Han heter Vladimir var 21 år og er veldig dyktig i engelsk. Han hadde bare vært en kristen i drøye tre måneder da han kom til oss, men han hadde benyttet tiden veldig godt, lest det nye testamentet flere ganger, og framsto allerede som en moden kristen. 

Etter noen måneder kom det en annen mann til vårt kontor. Han heter Sergei. Som så mange andre kom han for å søke humanitær hjelp. Han og kona har at multihandikappet barn som da var 18 måneder, og de ønsket ikke å plassere barnet i institusjon slik veldig mange andre i samme situasjon gjør i denne del av verden. Nå kunne mye vært skrevet om slike oppbevaringsintitusjoner, men det får være til en annen gang. Med et barn som trenger pleie og tilsyn 24 timer i døgnet, er det umulig for mor å arbeide, og for far var det vanskelig å finne jobb som kunne være så pass fleksibel at han kunne være en støtte hjemme – deltidsjobben ga kun ca. kr. 300 per måned – en sum som det er umulig å forsørge en familie for. Sergei kom i første rekke for å søke støtte for barnet, men på flytende engelsk fortalte han om sin situasjon. Under samtalen kom det fram at han snakket og skrev både russisk og rumensk, og at han hadde en bachelorgrad i teologi.

Ved en tilfeldighet overhørte Vladimir (tolken vår) denne samtalen. Da samtalen med Sergei var over, fulgte Vladimir etter ham ut. Etter noen minutter kom han inn og sa:

”Jostein, jeg bor fortsatt hjemme og har mat, så jeg har gitt jobben min til Sergei!”.

Jeg kjente tårene kom. Dette var en korrekt tolkning av Guds kall og påminnelse. Det var et skritt i tro. Det var å kaste seg ut på Guds løfter uten sikkerhetsnett. Man gir ikke bort en jobb sånn uten videre i Europas fattigste land. Det eneste jeg kunne få fram var:

”Vladimir, Gud vil ære deg for den beslutningen!”

Neste dag hadde vi ny tolk. En dyktig mann og god erstatning for Vladimir, men Vladimir dukket også opp. Han måtte bare komme innom for å si adjø og fortelle at han kvelden før – samme dag som han ga avkall på jobben sin for å hjelpe en annen, fikk telefon fra Bucharest med tilbud om jobb på en skole.

Gud blir aldri noen noe skyldig. Gud ærer den som handler i tro. Må Gud velsigne deg til å gjøre det samme. 

Publisert i Krigsropet #40 2005 s 16
Hele utgaven av #40 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv

Utfordringen i Moldova

Tilrettelagt av: Randi Bjelland 
Foto: Nina Skramstad Nesheim 

Uniformen er kanskje hjemmetaget og korpstokalet i dårlig stand. Likefullt har Frelsesarmeens arbeid framgang Moldova, Ukraina og Romania.  

Arbeidet blir ledet av de norske majorene Magna og Jostein Nielsen. 

 - Tre land er egentlig altfor mye a forholde seg til i en division, men slik er inndelingen av Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa territoriet for øyeblikket, sier Magna. Divisjonen har 33 korps, som også driver utstrakt sosial virksomhet. 18 av korpsene er i Moldova, 13 i Ukraina og to i Romania. I Moldova driver Frelsesarmeen også en medisinsk klinikk. Den har en mobil enhet som drar ut til landsbyer over hele Moldova hver uke. Med ansvar for en slik stor division blir det mye reising for ekteparet Nielsen. 

Vårt arbeid går ut på å holde kontakt med alle enhetene i divisjonen. Hver uke besøker vi korps i divisjonen, taler på møtene, samtaler med offiserene, soldatene og underbefalene ved korpsene. Vi ser hvordan de har det i sine lokaliteter, og er med på noen av de aktivitetene som foregår ved korpsene. Offiserene inviteres også til samlinger, enten i Ukraina eller i Moldova, for å være sammen både åndelig og medmenneskelig. Vi er av og til med mobilklinikken ut til landsbyer. Da er det alltid sang og andakt før man tar imot pasienter. 

Tar det man har 

Korpsenes sosiale arbeid er stort. 
 - Slagordet «Heart to God and hand to man» passer veldig godt her, sier Magna, og forteller at mange av korpsene driver suppekjøkken. Noen driver arbeid blant gatebarn, de fleste har utdeling av klær og mat, og noen driver fengselsarbeid. 
«League of Mercy» er også en aktiv gruppe i divisjonen. Den fungerer som besøk- og frivillighetstjeneste som drives fra korpsene. Arbeidet har en sterk åndelig profil. Korpsene holder til i leide lokaler, ofte skoler eller barnehager, eller vanlige leiligheter. Noen har relativt bra rom, men andre har svært liten plass. Det blir kaldt og fuktig og lokalitetene har stort behov for reparasjon. 

Men liten plass er ikke alltid til hinder for et aktivt korpsarbeid. 

 - Møtelokalet i Dubosari i Transdnistria er mindre enn resepsjonen i Templet i Oslo, men her samles det 70-80 mennesker til møte hver søndag. Her er det også lovsangsgrupper og hjemforbundskor og tamburingrupper. Dramagrupper øver til søndagsmøtene, og søndagsskolebarna synger før de går til sine samlinger, sier Magna. 

Hun forteller om soldater som er stolte over uniformen sin, selv om mangel på ressurser gjør at den kan være svært så «hjemmesnekra». «Man tager hva man haver» heter det jo, og en blå dress kan kanskje bli en fin uniform selv om jakke-slaget går til midjen og buksene har silkestriper i sidene. Foldeskjørt eller blondebluse er greit når man ikke har noe annet. 

Gleder og sorger 

Arbeidet byr på både medgang og motgang, men det er også mye å glede seg over. 

 - Det varmer å høre om ungdommer som kommer sammen søndag morgen klokken sju for å be før møtene fordi de rigger utstyr når resten av korpset har bønn. Eller når korpset har 40 dager bønn og faste før påske. Det varmer å få innsette 13 underoffiserer i et møte, å innvie 5 soldater, eller å oppleve at territoriet kan anta 24 kadetter for Offiserskolen 2005, sier Magna. Hun og 

Jostein gleder seg også over korpset Mayak i Kiev Ukraina. Korpset, som nylig feiret tiårsjubileum, startet som et arbeid blant hjemløse. Nye korps starter hjemforbund for kvinnene, men 85 prosent av kvinnene i dette korpset hadde ikke noe hjem. Derfor startet de et kvinneforbund, og et av de faste bønneemnene var at Gud måtte gi dem et hjem. 

Divisjonslederne er glade for at mange har funnet sitt åndelige hjem i Majak-korpset, og at mange også etter hvert har fått sine egne hjem. 

 - Hva er de største utfordringene? 

- For oss er det selvfølgelig språkmessige utfordringer. For første gang har vi engelsk som arbeidsspråk. I tillegg forsøker vi å lære russisk og forholde oss til at flere av korpsene i divisjonen bruker rumensk, og i Ukraina er det jo ukrainsk. 
 - Vi ser det også som en stor utfordring å jobbe med offisiell registrering av Frelsesarmeen i Romania slik at vi kan fortsette å utvide arbeidet. 
Det er i det hele tatt en utfordring å kunne drive arbeidet med de økonomiske midlene vi har til rådighet, og å utvikle mulighetene i de landene vi arbeider i slik at vi kan bli mer og mer uavhengig av økonomisk støtte fra andre land. 

Fattigdommen er det grunnleggende problemet for mange andre svært synlige problem som hiv/aids, trafficking, gatebarn og tuberkulose. Vi ønsker å bygge opp menneskers selvrespekt og prøver å finne måter å hjelpe på slik at de kan hjelpe seg selv. 

Når det gjelder Frelsesarmeens evne og muligheter til å gjøre noe med de behov vi møter i de landene vi tjenestegjør nå, er det stadig store og spennende utfordringer både på dct sosiale og åndelige området. Vi er totalt avhengige av Guds hjelp. Vår bønn er at Han må gi oss visdom til å gjøre de rette valgene slik at vi kan lede offiserene på en god måte i Frelsesarmeens tjeneste, avslutter Magna Nielsen. 

Publisert i Krigsropet #40 2005 s 16-18 - PDF
Hele utgaven av #40 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv

Vi takker Gud for det vi får være med på

TEKST OG FOTO: Nina Skråmestø Nesheim 

Majorene Magna og Jostein Nielsen er takknemlige for arbeidet de får være med på i Mollova. 

— Møtet med nøden her gjør sterkt inntrykk på oss. Selv om vi var godt forberedt, var det umulig å sette seg inn i den uendelige nøden uten å ha vært her. Det er vanskelig å sortere inntrykk og finne ord for all elendigheten. Det er da tårene kommer. Vi får lyst til å bruke alt vi har på å hjelpe, forteller Magna Nielsen, som sammen med mannen Jostein Nielsen arbeider som divisjonssjefer for Frelsesarmeen i Moldova, Ukraina og Romania. 

De kom til Moldova i september i fjor. Leiligheten deres ligger i hovedstaden Chisinau med 700.000 innbyggere. Den viktigste jobben de første årene vil være å legge til rette for at arbeidet i de aktuelle landene skal fungere økonomisk og praktisk. De forteller at de til sammen har ansvar for 35 korps. 

— Frelsesarmeen i disse landene er svært ung, og arbeidet er veldig sår-bart. På kort sikt må det bygges både åndelig identitet og tilhørighet samt fysiske lokaliteter. Mange steder mister vi mennesker fordi vi må flytte til nye lokaler. Noen korps har flyttet 10-15 ganger, og hver gang mister vi noen. 

Det som er veldig positivt her, er at det sosiale arbeidet utføres av korpsene. Offiserene her har behov for ledere som har erfaring fra Frelsesarmeen, forteller Jostein som i første omgang har svart ja til å være i Moldova i tre år. Men ekteparet ser ikke bort fra at det kan bli lenger. 

Velsignelse å være offiser 
Enda er ikke alle formaliteter i orden med hensyn til visa til alle landene de skal forholde seg til. Men de har vært i Ukraina og regner med at alt er i orden til feiringen av femårsjubileum i Romania. 

— Dette er bare en pro forma sak, vi har vært i full aktivitet fra første dag. Vi er veldig imponert over alt arbeidet som drives av organisasjonen vår her nede. Det gjøres et utrolig godt feltarbeid, og kravet til dokumentasjon er høyt. Det er en velsignelse å være offiser i Frelses-armeen, sier Jostein. Han forteller at Frelsesarmeen i Moldova har høy status blant folk flest, og at det er køer for å bli offiser. Kontoret de jobber på er så dårlig at de er redd taket skal falle i hodet på dem. Derfor ser de seg om etter nye lokaler. 

 — Kanskje vi kan ruste opp de lokalene vi jobber i nå til medisinsk senter med tiden, sier Jostein. De forteller at de er blitt møtt med en utrolig varme og kjærlighet. 
 — Menneskene her er fantastiske. Øst-Europa har andre måter å jobbe på enn vi er vant til, og vi gleder oss til å få oversikt og komme inn i arbeidet, sier Magna. Hun forteller at de er blitt vant til å ta en dag av gangen, siden det ikke er så lett å legge planer.

Smertefull omsorgsbyrde 
 — For oss personlig er den største utfordringen utvilsomt å få oversikt over arbeidet og finne ut av hvordan vår arbeidskraft best kan utnyttes. Språkene er en annen kjempeutfordring for oss. I utgangspunktet går det greit med engelsk, men vi føler at det er lite tilfredsstillende å være avhengig av tolk til stadighet.
Vi står hele tiden overfor nye utfordringer, og behovene er enorme, men det er er vakkert land og et flott folk. 

Magna og jeg har inntrykk av at selv om den materielle nøden er stor, er det mange foreldre og foresatte som viser stor omsorg. En omsorgsbyrde som selvfølgelig også blir smertefull fordi de ønsker å gi barna så mye mer enn de har, forteller Jostein. Han sier at et stort problem er at landet mangler infrastruktur, og at det optimale egentlig er å hjelpe innbyggerne med å bygge fabrikker. 

 — For meg tror jeg faktisk at det er oppdagelsen av at jeg ikke ser noen lysning for Moldova rent praktisk som har gjort mest inntrykk. Selvfølgelig er det mye som kan skje ved en åndelig vekkelse, men uten en slik kan det virke håpløst. I Moldova er det landbruk og billig arbeidskraft, men når all kraft må importeres, er det vanskelig å foredle matvarer selv. Jeg ser på en måte ikke ende på nøden. Det høres kanskje rart ut, men slike ting gjør faktisk sterkere inntrykk enn fattige babuskaer, handikappede og barn som tigger på gata. At ikke infrastrukturen fungerer er faktisk et tegn på at tiggerne ikke vil få det bedre, sier Jostein. 

Han sier at på lang sikt er det viktig at arbeidet blir selvfinansierende slik at de ikke er avhengig av støtte utenfra. Han innser at det er langt fram dit, selv om mange praktiserer tiende-prisippet. Med de lave lønningene de har i Moldova blir dette nesten ingenting. Det er så godt som ingenting å hente i befolkningen på kort sikt. 

Jostein er spent på det nye dagsenteret og korpset som skal bygges i landsbyen Ungheni, men han er samtidig bekymret for driften. 

— Det er ikke lønningene som er problemet, de er så lave. Men pengeknapphet til drift er et problem her, sier han. 

Lav levestandard 
Magna forteller at selv om de var godt forberedt på dårlige forhold og lav levestandard var det en stor omveltning å komme ned hit. 

— En ting er å se det for seg i fantasien, en annen ting er å vite at her skal vi bo. Utenfor leiligheten fløt det av søppel da vi kom. Men jeg skal ikke klage. Vi har til og med varmt og kaldt vann på badet og kaldt vann på kjøkkenet, sier Magna og smiler. Når jeg spør hva de gjør i fritiden, ler de og forteller at det ikke har vært et problem foreløpig, for fritid har de stort sett ikke. Det er alt for mye ar-beid som venter og alt for mange som trenger hjelp. 

— Her er så utrolig mye å ta tak i. Nøden er uendelig, forteller Jostein. 
— Hva savner dere mest? 
— Vi savner familien. Og et glass med kald norsk melk hadde smakt godt, ler Jostein. 
— Men Guds rike handler ikke om geografi, folkegrupper eller kirkesamfunn. Guds familie finner du alle steder. Når du kjenner enheten i Ånden er du hjemme selv om veggene ikke har norsk bondemønster og brødskiva mangler brunost. • 

Publisert i Krigsropet #4 2005 s 20-21 - PDF
Hele #4 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv