Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

mandag 11. november 2013

Guds nåde var nok

Marve Fleksnes er borte, og Rolv Wesenlund er forfremmet til herligheten, men hvor la han bilnøklene?

Marve hadde gjort sine forberedelser til framtidens møte med St. Peter ved perleporten. Han skrev ned sine gode gjerninger i en liten notisbok han skulle ta med seg som dokumentasjon på at han var verdig en plass innenfor. Rolv valgte annerledes. Han valgte Guds strategi. Fra barndomshjemmet i Horten hadde han tatt med seg et vegg-bilde der moren, frelsessoldaten Mary, hadde brodert inn teksten: «Min nåde er dig nok». Det hadde han hengt opp over kjøkkendøra. «... hver morgen gikk Rolv inn under denne hilsen som er det absolutte sentrum i velsignelsen og i den kristne tro: «Min nåde er nok for deg», sa Per Arne Dahl i sin tale under begravelsen, og han fortsatte: «Den som går inn i dagen under dette ordet, får høre noe helt avgjørende fra Han som viste oss hvem Gud er, Jesus Kristus: Du er elsket av Gud.» Den ballasten hadde Rolv fått med seg fra oppveksten i Horten, og det fulgte med ham gjennom et liv som humorist og skuespiller. Han hadde for eksempel lovet mor Mary at han aldri skulle banne på scenen, og det løftet holdt han. Det sterkeste uttrykket han noen gang benyttet var Wesenlund-formuleringen «O du hellige jul!». «Men da var'n Marve sint, også!»

TUSSETE ETTER FRELSESARMEEN 
«Han Rolv er helt tussete etter Frelsesarmeen. Når vi har vært på turne et eller annet sted i Norge, og han plutselig ser en frelsessoldat gå nedover gata, så løper'n etter'n for å kjøpe Krigsropet», røpet i sin tid Aud Schønemann, alias «Moder'n» til Fleksnes, til Krigsropet. Og Rolv utdypet gjerne hvor denne «tussetheten» kom fra, i et stort intervju med Krigsropet i 2002: 
- Det handler om familie og oppvekst. Frelsesarmeen i Horten lå bare et par kvartaler fra der jeg vokste opp, og det var så mye underholdning med Frelsesarmeen. Hornmusikken. Strengemusikken. Offiserene var nesten Frelsesarmeens omreisende artister på den tida. I Horten snakka vi mye om dem som hadde «tørna kristne» på Frelsesarmeens møter. «Trur'u ikke han knela!» sa vi. «Nå har'n blitt soldat, også...» Vi ungene ambulerte mellom søndagsskolene i floraen av menigheter, også Frelsesarmeens. 

Bestemor gikk på kvinneforening hver mandag, og jeg hadde en tante som nesten var legendarisk i Armeen. Når jeg overnattet hos henne i Oslo, var det alltid en omstreifer som trengte husrom som fikk ligge på stuegulvet. Frelsesarmeen var hele livet til tante Wilma og onkel Arne. Som voksen har jeg hatt mer sporadisk kontakt med Frelsesarmeen. Men hver gang jeg er innom, er det som et stevnemøte med glemte år, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. I samme intervju fortalte han om faren som var sjømann. — Da han ikke kom hjem etter krigen, tenkte vi: «Vi får prøve Frelsesarmeen, de finner nok fort ut av det!» For også i de uoversiktlige ukene og månedene som Japan fremdeles var i krig, hadde Frelsesarmeen innpass selv i de vanskeligste miljøene. Frelsesarmeen fant far. Han hadde stiftet ny familie i Australia, fortalte Wesenlund.

DEN GLADE TROEN 
Personlig er jeg vokst opp med ham i fjernsynets første tid i Norge, og dermed ble Rolv Wesenlund som «en venn av familien». Jeg husker ham først som Biskop Fjertnes, og hvordan jeg prøvde å imitere hans pompøse taler. Det er mulig at jeg på grunn av min unge alder ikke var i målgruppen for satiren, men jeg fanget allerede den gang at det var formen som ble latterliggjort, og ikke innholdet i den tradisjonelle forkynnelsen. 

Duoen «Wesensteen» var bare helt fantastisk, og Rolv gledet oss i mange filmer og ble Bør Børson personlig. Likevel var det talk-showet Wesenstund som gjorde at jeg fikk «et nært forhold» til Wesenlund uten noen gang å ha ført en personlig samtale med ham. I 1994 hadde jeg en helt spesiell og merkelig opplevelse. Jeg kjente plutselig at «jeg elsket alle». Det var en kjærlighet som ikke hadde kilde i min egen evne til å elske. Det måtte være Gud. Alle jeg snakket med, både dem jeg kjente og fullstendig ukjente, opplevde jeg en irrasjonell kjærlighet til. Den kvelden så jeg Wesenstund, og jeg kjente at jeg var så uendelig glad i denne mannen som satt ved skrivebordet med brillene på nesetippen. Da han blåste ut lyset for å si «God natt!» hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi ham en klem og ønske ham Guds velsignelse. Det var jo ikke fysisk mulig, men kunne jeg gjøre det likevel? Det var slik jeg begynte å be for Rolv Wesenlund. Hver gang jeg så ham, eller navnet hans dukket opp, ba jeg en bønn om velsignelse. Derfor var det spennende å følge ham de neste 19 årene. I flere intervju, både i blader - også her i Krigsropet, og på radio og TV, kom det også ytringer som signaliserte tro. Ikke en pompøs og fjern prekestol-tro, men en enkel aksept av Guds eksistens og omsorg vist gjennom Jesus. 

JESUS ER IKKE SKVETTEN 
I intervjuet med Krigsropet i 2002, forteller han åpenhjertig om denne troen. — Det er lett å bli begeistret for det tannløsc barnet i krybben. Den voksne Kristus er mer krevende. Helt nøytralt er det mange som sier at Jesus var en revolusjonær. Det er noe med det — at han er revolusjonær overfor våre dårlige sider. Han nevner alt ved navn og snakker om nåde. Men i stedet begynner man å forsvare seg: «Jeg 'måtte' gjøre slik eller sånn den gangen da jeg...» Enda vi vet hva vi egentlig burde gjort, at han har rett. 

Og er det ikke egentlig bra å ha samvittighet, en mal på hvordan vi bør leve? Men det verste jeg vet er når troen bare blir framstilt som et sett av regler. Bare bokstaver. Det er nok da mange begynner å tenke at «dette blir for krevende for et vanlig menneske». Begrepene synd og nåde virker vanskelige, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. Igjen ordet fra mor Marys broderi: Nåde. 

— Og så bærer vi på det istykkerlevde i stedet for å benytte muligheten til å bli kvitt det? spurte Krigsropet. 
— Akkurat. Den kristne troen handler jo egentlig om kjærlighet! Kjærlighetsbudet Jesus gav oss, er helt sentralt. Og det som står sentralt i kjærlighets-budet, er toleranse. Men det er intoleranse som preger verden, og paradoksalt nok også ofte preger kirken. Men «Jesus er ikke skvetten», som en biskop sa det så treffende en gang. Det er jeg sikker på at han ikke er. Jesus tåler at vi snakker til ham rett ut, med våre egne ord! sa Wesenlund. 
— Du har selv gått ett stykke vei når det gjelder kristen tro? spurte Krigsropet. 
— Skulle bare mangle. Hva er det som står i Bibelen: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av det barnslige», siterte Wesenlund fra første korinterbrev. — Da jeg var yngre, var jeg så opptatt av «jeg». Av karriere. Det fylte så mye av tilværelsen. Men så blir man eldre og får tenkt over ting. Får slått opp litt i Bibelen. Jeg synes det blir smått om det ikke finnes noe som ikke rekker lenger enn til forstanden. Ikke noe stygt sagt om forstanden, men det er jo så varierende hva du vet og kan vite. Hva kan vi forstå når det gjelder «millioner av galakser»? Hvordan kan det ha seg at du kan putte et tørt og stygt frø i jorda, og så vokser det opp en flott blomst? Noen kaller det «bare fotosyntese», men det er et under, sa Wesenlund bestemt, og fortsatte: 

— Nietzsche har sagt at «mennesket er uhelbredelig religiøst». Det skal bare en stjernenatt eller en naturopplevelse til før vi merker det. Dette ser vi også i adventstida som har kommet i ny hevd gjennom for eksempel lys-tenning. Folkereligiøsiteten kommer stadig tydeligere frem i slike sammenhenger, og gjennom dette tror jeg det kommer fram dypereliggende behov som utfordrer oss til «å gjøre noe mer med det». Som en tilnærming til den kristne troen. Religiøsitet er en del av undringen. Et omdreiningspunkt. Undring og tro henger jo sammen som tørst og vann, sa Wesenlund. Tro er ikke vitenskap. Letingen etter alle tings tilblivelse stanser alltid på et bestemt punkt: Hvem som satte alt i gang. Derfor er så mange astronomer religiøse. Det finnes noe som er større enn oss. Noe som overgår alt vi kan fatte. Og hvordan kan folk undre seg over bønnhørelse, når de vet at selv en maskin, en PC, kan sende beskjeder til hele verden på en gang? spurte han. 

— Det er moro å lese Bibelen. Det er så mye flott! Salmenes bok, vet du. Høysangen. Evangeliene. Og så er det spennende å sette seg inn i bakgrunnen for det som står. Som Jesu lignelse om kamelen og nåløyet, for eksempel. Da jeg fikk vite at «Nåløyet» er en lav port i bymuren som kamelene måtte gå helt ned på kne for å komme igjennom, ga det et helt annet innhold til lignelsen. Teksten åpnet seg. Alle bør ha med seg Bibelen for å ha oppdragelsen ajour. Jeg skjønner ikke hva folk er redde for med Bibelen, for den er da «jevnt godt skrevet». De som tror at «en hver er salig i sin tro», har som regel en tynn forklaring på det meste. Stakkars folk som vokser opp uten Bibelen! sa Rolv Wesenlund i intervjuet med Krigsropet. 

TRO PÅ GUD OG LÅS BILEN! 
En samtalegudstjeneste Per Arne Dahl hadde med Arthur Arntsen og Rolv Wesenlund som gjester i Harstad i juni 2011 ble mitt siste «møte» med humoristen. Det ble et varmt gjenhør med et menneske som hadde vært gjennom lengre tids sykdom: — Det er en del ting som er vanskelig å kontrollere nå, nemlig det at ordene ikke vil ut. Det blir stamming, og det er klart det er en plage når du er vant til å la smella gå, fortalte Rolv Wesenlund. Likevel satt humoren løst, men også alvoret. Det var viktig for Rolv å få stadfestet at troen holdt. Den glade troen. 

Latteren rullet og tårene trillet, og jeg ble styrket i min egen tro — det holder gjennom alt! Den dagen meldingen om Rolv Wesenlunds bortgang kom på nyhetene, var det naturlig å be enda en gang: «Gud, på samme måte som Rolv på slutten av sitt liv ga ære til ditt navn, ber jeg om at hans bortgang også må bidra til at ditt navn blir æret!» Da det ble bestemt at minnegaven i begravelsen skulle gå til Frelsesarmeen, var det naturlig at Frelsesarmeen skulle stille med offisielle representanter. Det var bakgrunnen for at kona mi, Magna, og jeg ble bedt om å være til stede. Det var en flott begravelse — regissert ned til minste detalj av Wesenlund selv, og kringkastet til hele nasjonen. En del av regien var salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», og Guds navn ble æret, både gjennom den, de andre bidragene, og det tydelige budskapet om Guds nåde. Den nåden som var nok for Rolv Wesenlund, er også nok for alle som vil tro. Det ble jeg minnet om Allehelgensdag. Da tenkte jeg på Rolv, familien hans, og på alle de andre som er gått foran, og takket Gud for hans uendelige nåde som fortsatt gjelder. Jeg lar ikke Rolvs siste ord være «dett var dett!», men den korte talen han en gang holdt for konfirmantene i Singapore: «Tro på Gud, og husk å låse bilen!» 

Publisert i Krigsropet #46 2013 - intervjuet det refereres til er et intervju Hilde Dagfinrud Valen gjorde med Rolv Wesenlund i Krigsropet #50 2002.  

mandag 21. oktober 2013

Følg meg .... til Island

En fortelling om kallets lange reise. 

«Talen min i kveld er egentlig bare to ord: 'Følg meg!'»
Gunnar (62) står på talerstolen i Reykjavik. Det er hans første tale etter at han og Ida Karin (56) er blitt innsatt som ledere for Frelsesarmeens arbeid på Island og Færøyene. Talen handler om etterfølgelse, og den er veldig troverdig — særlig for dem som kjenner til den lange reisen som har ført majorene Ida Karin og Gunnar Eide dit de er i dag. Den «lange reisen» må ikke kun forstås geografisk; kallet har ført ekteparet ut på lengre fysiske og kulturelt kryssende reiser tidligere, men det handler mer om en åndelig reise i tro og lydighet.

Og det handler om «det ordløse språket». Hjertespråket, varmen, blikkene og smilene, som Ida Karin i sin hilsen forteller at hun er så glad for å ha blitt møtt med ved ankomsten til sitt nye hjemland. Men det samme ordløse språket preger og kjennetegner også Ida og Gunnar. I møte med et fremmed språk som i begynnelsen kan se ut som et uoverstigelig fjell, er det godt at det ordløse språket går fra hjerte til hjerte. Det er merkbart hvor godt de kommuniserer på tvers av språkbarrierene — akkurat som Paulus. Han hadde grepet det viktigste: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Det ordløse språket fungerer godt!

KALT UT AV KOMFORTSONEN
Men det kan umulig ha vært lettvint i godt voksen alder å bryte opp fra Norge, fire barn, svigerbarn og barnebarn?

Ida Karin forsøker ikke å legge skjul på at det var protest da Frelsesarmeens ledelse for nesten to år siden snakket med dem om mulighet for tjeneste på Island og Færøyene. Det var en tanke de aldri hadde tenkt. Jo visst hadde de alltid ønsket å gå dit Gud ville. Tjenesten for Gud i Frelsesarmeen hadde tidligere ført dem til Sri Lanka. Også det hadde vært en «lang reise», i hvert fall for Ida. Den hjemmekjære bondejenta fra Sandnes tenkte at et «ja» til tjeneste som en offiser, med en omflakkende tilværelse i Norge, var et mer enn stort nok skritt ut av komfortsonen.

For Gunnar fortonte den reisen seg litt annerledes. Helt siden guttedagene hadde han båret på en drøm om å bli misjonær og virke i et fattig land. Han hadde selvfølgelig delt dette med Ida, men da den tanken var fjern for henne, fant Gunnar glede og mening i tjenesten i hjemlandet.

Sommeren 1990, under Frelsesarmeens årskongress, opplevde imidlertid Ida et sterkt kall til misjonstjeneste. Til hennes overraskelse var Gunnars drøm like levende, og de meldte seg til tjeneste. Dermed skulle man tro at alt gikk på skinner, men slik ble det ikke. Da siktes det ikke til den relativt langdryge prosessen Frelsesarmeen har for å godkjenne offiserer for internasjonal tjeneste, men på overraskelsen som ventet på Sri Lanka. Der var det meningsfylte oppgaver som ventet Gunnar, mens Ida opplevde at forventningene til henne som kvinne begrenset seg til å være «en støtte for sin mann». I Norge hadde hun hatt en selvstendig rolle og tjeneste og vært glad i den. Et lydig «ja» til et kall som førte henne enda lenger bort fra det kjente og kjære, for å bli fullstendig umyndiggjort, ja, identitetstøs, førte henne inn i en krise. I speilet så hun en kvinne med oppsatt hår og ikledd sari som hun ikke kjente — hvor var Ida Karin?

Selv beskriver hun det slik:
— Det var på Sri Lanka Gud lærte meg ting som smertet, men som ble livsviktige. Ida forteller om oppdagelsen av at det å være en Guds tjener ikke først og fremst handler om erfaring eller kunn-skap. All tidligere erfaring hadde ikke samme nytte i det ukjente. I det nye landet var alt annerledes. Det viktigste ble hver dag å legge livet sitt i Guds store hånd. Ida Karin opplevde ai Gud talte til henne gjennom verset: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer...» (5 Mos 33,27) — Disse armene kunne jeg klatre opp i og hvile i hver dag, og herfra møte alt det ukjente, fortsetter Ida. — Dette var det viktigste, og er det viktigste om jeg skal være offiser.

KVINNE PÅ SRI LANKA
Gjennom sin egen opplevelse ble Ida i stand til å forstå kvinnenes situasjon i Sri Lanka. Et land hvor kvinnene gikk tre meter bak sine menn, og livet deres var helt avhengig av de premissene som mennene la. Men det var også et land hvor Ida etter hvert skulle få viktige oppgaver og en meningsfylt tjeneste. Hun ble leder for Dias Place Community Centre, med barnehage for småbarn og skoletilbud til større barn. For de voksne var det sykurs og skrivemaskinskurs, men det som fanget Idas oppmerksomhet og hovedinteresse var tilbudet rettet mot gatebarna i Pettah-området i Colombo.

— Målet vårt var å ta imot disse barna, gi dem rene klær, mulighet til en dusj, og deretter lære dem å lese og skrive. Alt for at de skulle komme inn i det offentlige skolesystemet, der de egentlig hørte hjemme. Med glede kan Ida og Gunnar i ettertid konstatere at de lyktes med mange av barna. Minner som sitter fast er gutten som leser i Bibelen for far under gudstjenesten. Han kan lese, far kan ikke. — Eller 10-åringen som etter noen år hos oss kommer inn i den offentlige skolen, og senere får utdannings-stipend. Idas opplevelser i Sri Lanka utgjør «mange mil» på den lange reisen. Familien på seks var fire år på Sri Lanka. Etter noen år tilbake i hjemlandet for at barna skulle få gå på norsk skole, var Gunnar og Ida sommeren 2000 igjen klare for internasjonal tjeneste. Denne gang fikk de ordre til Afrika og Ghana. Rett før de skulle dra, ble Gunnar alvorlig hjertesyk.
«Hvorfor?» «Har vi misforstått Guds vilje?» Spørsmålene var mange, vanskelige og umulige å holde på avstand. Men tross alt, Gunnar overlevde, og de kunne fortsette i en tjeneste for Gud som også hadde gitt dem det oppdraget som de tror på. Det ga ikke nødvendigvis svar på de vanskelige spørsmålene, men en hvile i at Gud også vendte dette til noe godt.

FORMET TIL LEDERE
Under tiden som korpsledere i Kristiansand, fikk både Gunnar og Ida Karin anledning til å være med i viktige etterutdanningsprogram som Frelsesarmeen har for sine ledere. Gunnar var en del av den første sesjonen som gjennomførte Nordisk lederutviklingsinstitutt, mens Ida var delegat i den 204. sesjonen ved ICO — det internasjonale college for offiserer i London. Selv om begge etterutdanningstilbudene har et sterkt fokus på faglig utbytte og identitetsbygging, opplevde ekteparet hver på sin kant en sterk åndelig fornyelse. En gjenoppdagelse av det å få lov til «å være», det «å få hente mat til seg selv hver dag» i åndelig forstand, var med på å øke ballasten for å kunne tåle flere stormer på reisen. En slik ballast var det godt å ha da Gunnar i 2010 gjennomgikk en alvorlig hjerteoperasjon. Han forteller om samtalene med menn i samme situasjon, om tankene rundt liv og død.

Følelsen av Guds nærvær beskriver han slik:
— Midt oppi engstelsen kjente jeg også dette. Gud hadde jobbet med meg fram til denne dagen. Jeg opplevde en sterkere relasjon til ham. Hvis Gud kaller oss til å være sammen med seg i bønn, vil relasjonen utvikles. Jeg hadde lagt livet mitt i hans hender. Det ga meg trøst, et håp. De samme hendene som Ida hadde krøpet opp i, ble også Gunnars faste holdepunkt. Operasjonen var vellykket og beskjeden var klar: Med tanke på hjertet kan du leve som normalt.

EN NY SJANSE
Etter syv år som korpsledere i Kristiansand, tenkte de at Gunnar ville ha en «beordringsperiode» igjen før pensjonering. Signalene tydet på at det kunne bli ledelse av en divisjon i Norge. Men Island og Færøyene — fremmede språk, totalansvar for hele virksomheten, og langt fra familie? Nei!

I tillegg til ansvaret i menigheten i Kristiansand, hadde Ida de siste par årene ansvar som «aspirantkontakt» på Sør- og Vestlandet. Å leve med et «Nei!» i møte med mennesker som hun skulle veilede i forhold til kall og etterfølgelse, opplevdes som konfliktfylt. Men Ida forsonte seg med at de ikke kunne dra, og bestemte seg for at hun helhjertet skulle be for dem som skulle overta lederansvaret på Island og Færøyene. I ettertid vet hun at det har blitt bedt mye for de nye lederne.

Ida og Gunnar var enige om å svare «nei», men for Gunnar ble det mer og mer vanskelig å leve med den mang-lende harmonien mellom forkynnelsens «Følg meg!» og realiteten i sitt eget liv med et «nei!» til et helt tydelig kall. Hodet var fullt av gode argumenter for ikke å dra. Kunne han ikke hatt en mer effektiv og fruktbar tjeneste dersom ikke det hadde vært en språkbarrière? De hadde mange diskusjoner om dette, men det var en uro de holdt for seg selv. Toget var gått.

Det var derfor en stor overraskelse at de skulle få spørsmålet en gang til. For et år siden kom kommandør Clive Adams med utfordringen igjen — og denne gangen ble det «Ja!».
Overraskelsen var like stor over at de begge umiddelbart opplevde en sterk velsignelse og indre glede over beslutningen de hadde tatt. Nå kunne de med forventning se fram mot oppgavene som ventet. Gunnar opplevde gang på gang en sterk bekreftelse på at det var et riktig valg. Setningen «Følg meg!» dukket opp igjen og igjen både i bibelstudium, i sanger, på bibelkort og i hilsener. Det var Gud som hadde kalt. Det er han som vil at de skal tjene ham på Island og Færøyene.

Da de nye ordrene ble offentliggjort, kom det straks e-poster, hilsener og telefoner både fra glade islendinger, venner og offiserer som har tjenestegjort på Island. Alle som har hatt noe med Hjålprædisherinn å gjøre de siste 50 årene, vet hvem major Anna Ona er. Tre ganger mottok hun ordre til den vakre øya, og etter mer enn 17 års tjeneste der, har Island og folket en stor plass i hjertet til den 92 år gamle majoren. Og Anna måtte ringe og snakke med de nye lederne — en samtale som gjorde dypt inntrykk. På en slik måte brukte Gud også mennesker til å bekrefte kallet, valget og reisen.

DET HANDLER OM JESUS
Vi er tilbake på møtet i Reykavik. Det er rett før Ida og Gunnar skal settes inn i sitt nye ansvar.
— Alt handler om Jesus, sier kommandør Dick Krommenhoek. — Frelsesarmeen, oppdraget vårt og alt vi gjør, handler om Jesus.
Ida Karin og Gunnar vet det allerede: Det handler om Jesus, om etterfølgelse og det ordløse språket på kallets lange reise. Nå er det Island og Færøyene det gjelder.

EPILOG — EN EKSTRA STADFESTELSE
Noen uker senere. Det kommer en epost fra Gunnar. Han skriver:
Tre uker etter innsettelsen av Ida Karin og meg som divisjonsledere, ble jeg syk. Det ble noen dager på sykehus, og en dag skulle Anna, en islandsk sykepleier, legge inn ny venflon. Hun spurte hva vi arbeidet med på Island, og jeg fortalte det på engelsk. «Men hvorfor kommer dere derfra og hit», spurte hun, og tenkte på strømmen av islendinger som søker arbeid i Norge. Hun så på Ida Karin og sa: «Dere svømmer virkelig mot strømmen.»
Jeg sa: «Vi kom ikke hit på grunn av penger.» Hun svarte stille: «You came of love.» Så enkelt. Så få ord. Så fullstendig uten forklaringer. Jeg kunne ikke ha sagt det så enkelt og tydelig selv, så jeg ble taus. Men en inderlig takk steg opp fra hjertet mitt, selv om stikket i armen var vondt nok. En takk for at vi får svare ja når Jesus sier: «Følg meg».
«Vi kom på grunn av kjærlighet.»

Publisert i Krigsropet #43 2013
Les artikkelen i Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

tirsdag 15. oktober 2013

VI STÅR FOR NOE OG VET HVORFOR

Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor.

Ukas utgave av Krigsropet er utrolig spennende. «Tro» går som en rød tråd gjennom hele bladet. I dagens samfunn angripes den kristne troen av såkalte ny-ateister. De omtaler den med en nedlatende forakt, men samtidig er det en stor gruppe mennesker som innrømmer at de er nysgjerrige og ønsker å finne ut mer om troen. 

I begge tilfeller er det viktig at vi som tror, øker vår bevissthet om hvordan vi skal møte både angrepene og de nysgjerrige spørsmålene. Jeg tar med et eksempel fra et spørsmål som nylig kom inn på bloggen min (jostein56.blogspot.com): 
«Jeg mener ikke noe annet enn full respekt for din tro; men når du sier du tror på Gud, tror du da på kraften Gud i din egen oppfatning, eller stiller du deg simpelthen bak andre menneskers tolkninger og forklaringer på Gud?» 
Spørsmålet er viktig og gyldig. Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor. Samtidig er det viktig å møte både angrep og oppriktige spørsmål med ydmykhet, og i en erkjennelse av ar vi har de samme begrensninger som Paulus gir uttrykk for: Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1 Korinterbrev 13:12). 

I overskriften forener jeg meg med Frelsesarmeen, og den står for mye. Så mye, at selv om jeg er forpliktet til å vite mest mulig, kan jeg ikke garantere at jeg umiddelbart kan gi en begrunnelse for alle standpunkt uten først å sjekke en kilde. Men slike kilder finnes, og jeg er trygg på at det ligger en grundig overveielse bak det vi hevder som «vår tro» og de uttalelser vi har om «etiske spørsmål» og «adiafora» (= ting som verken er onde eller gode, men tillatt). 

Det er klart at en tro vil få konsekvenser for synet på verdier og etiske problemstillinger, som igjen kan få konsekvenser for hva jeg tillater av adiafora i mitt eget liv, uten at jeg dermed setter meg til dommer over andre i disse spørsmålene. Samtidig som det er en klar forbindelse mellom tro, etikk og adiafora, er det veldig trist at det er så vanskelig å få en god samtale om tro uten hele tiden å måtte forsvare oss mot angripende spørsmål som angår adiafora og etikk. En slik sammenblanding kan føre til mat for ny-ateister med påfølgende forenklede konklusjoner. 
Dette fikk det til «å koke over» for Natt og dag-redaktør Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet, og førte til at han er intervjuet i artikkelen om apologetikk på de neste sidene. Derfor er det så viktig med tydelighet i forhold til hva som er tro. 

Når vi som soldater i Frelsesarmeen, i relasjon til tro hevder at «vi står for noe og vet hvorfor», er det mer sant enn noen gang. Helt siden bevegelsens barndom har vi hatt en troslære som bygger på trosartiklene. Opp gjennom årene har den blitt forklart i stadig ny språkdrakt. I 2010 kom det en ny internasjonal versjon der hvert kapittel har fått en del to som forklarer den teologiske tradisjon som Frelsesarmeens lære står i, og hvor den befinner seg i det dogmatiske landskapet. Nå foreligger denne boka på norsk, og vi går inn i en periode med fokus på bevisstgjøring på hvor vi står. 

Det viktigste er fortsatt sjelers frelse, og vi vet hvorfor. Troen er ikke en appendiks (les: blindtarm), et uforklarlig vedheng til suppen og såpa, eller noe som kan fjernes med et skuldertrekk. 
Alt handler om Jesus, og han er verdens frelser.
-------------------------------------- 
Leder publisert i Krigsropet #43 2013
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv

mandag 14. oktober 2013

Frelsen skal ikke være et hår i suppa

Tekst: Stig-Øyvind Blystad
Foto: Erlend Berge

Det er farlig hvis Frelsesarmeen ender opp som et Røde Kors, mener offiser. Nå lanserer bevegelsen trosstyrkende dråper. 

 — Frelsen må være sentral, sier Jostein Nielsen, kommunikasjonsleder i Frelsesarmeen. Det har blitt mange sene nattetimer og intens jobbing de to siste årene for frelsesarmeoffiseren. Men nå er den her, Frelsesarmeens håndbok i troslære. På snaue 400 sider forklares den teologiske tradisjonen til Frelsesarmeen. Den internasjonale versjonen kom i 2010, men nå kan armeens trosgrunnlag også leses på norsk. Oversettelses-jobben Nielsen har gjort lukter fortsatt trykksverte når han blar i de knitrende sidene.
 — Troen må fortsatt være et bærende, viktig element i bevegelsen. Dette skal inn i kurs, seminarer, bibelgrupper og alle deler av det vi gjør.

 — Har det blitt for mye suppe og såpe, og for lite frelse i det siste?
 — I hvert fall i det bildet som media har av oss. Det er mye mindre farlig å skrive om suppe og såpe enn det er å skrive om tro.

Håp. 
Frelsesarmeens røtter går tilbake til Øst-London i 1865. Året da den amerikanske borgerkrigen tok slutt og slaveriet ble opphevet. Den industrielle revolusjonen var i full gang, og gjennom flere tiår hadde folk i tusentall forlatt trange kår på de britiske landbygdene og flyttet inn til stadig mer forslummede storbyer. Midt i nøden og elendigheten bestemmer to innflyttere seg for at de må gjøre noe med elendigheten. De het William og Catherine Booth, og vi kjenner de som Frelsesarmeens grunnleggere.
De ville formidle at det fortsatt finnes håp. At Guds kjærlighet er grenseløs. At alle mennesker har lik verdi. Men de fant ut at sultne mennesker ikke var i stand til å høre det de ville fortelle dem. Derfor ble strategien: Suppe, såpe og frelse. I den rekkefølgen.

22. januar 1888 så Frelsesarmeen dagens lys i Norge. Det startet med en arme bestående av åtte stykker, fire kvinner og fire menn. Dagbladet rapporterte at «feiekostens og skurebørstens evangelium» spredte seg over landet.

Først mett.
125 år senere sitter Mona Skaug inne på kontoret sitt i Frelsesarmeens rusomsorg, Fagerborg, et lavterskel botiltak for rusmisbrukere som er i aktiv rus. De fleste bostedløse.
 — Suppe, såpe og frelse er det vi driver med her, humrer Skaug.
Om lag 20 plasser i avtale med Oslo kommen er fylt til en hver tid.

Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet,
 man må først være mett, sier Mona Skaug
— Trengs det at Frelsesarmeen styrker trosgrunnlaget?

 — Det avhenger av hvordan man gjør det. De folka som bor her trenger suppe før frelse. Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet, man må først være mett, sier Skaug bestemt. Men hun er tydelig på at suppe, såpe og frelse går hånd i hånd. Stedet har også en kapellan som er tilgjengelig for beboere eller personale.
  — Det er et åndelig perspektiv bak det at man gir folk suppe og såpe. Alle som er ansatt her vet hva som ligger til grunn for vårt arbeid, alle får et introduksjons-kurs og man må være lojal mot verdigrunnlaget.

Ikke farlig.
 — Blir suppe og såpe viktigst her, Skaug?
 — Ja, det gjør det. Jeg er glad for at alt er frivillig, ingen blir presset inn i en andakt eller samtale.
 — Kan det å styrke trosgrunnlaget være med å ødelegge imaget til Frelsesarmeen?
 — Det tror jeg ikke. Både brukerne her og folk flest vet at dette er en kristen organisasjon tuftet på kristne verdier.
 — Det er ikke farlig med for mye Jesus?
— Ikke på den måten det er i dag, forutsatt at det ikke blir en obligatorisk ting. Da tror jeg folka her vil stikke. Men mange har stor respekt for Frelsesarmeen og måten suppe, såpe og frelse går hånd i hånd.

 — Hvordan vil de som for eksempel er i rusomsorgen merke frelsesframstøtet, Jostein Nielsen? 


Ikke tvang.
— Tilbudet om frelsen har alltid vært der. Men respekten for menneskets frie vilje har Gud, og den har vi også. Folk skal ikke tvinges inn i noe. Men dersom et menneske ønsker å bli frelst, skal det legges til rette for at det kan skje.
  — Det blir ikke obligatorisk bibelundervising på Fagerborg rusomsorg?
  — Det har det aldri vært snakk om. Men det er viktig å heve bevisstheten blant de som tror, og vi må kunne tilby det til dem som ønsker det.

Røde Kors.
Nielsen mener troen alltid har vært viktig og sentral.
  — William Booth var lite opptatt av teologi som teoretisk disiplin. Han sa: «Vi bærer teologien med oss i en snippeske». Med det mente han at den anvendte teologien er det viktigste. En teoretisk teologi er ingenting verdt om den ikke kan brukes til noe. Hans erfaring er at en del blir veldig begeistret for livet man lever i Frelsesarmeen, men vet ikke helt hva det livet faktisk innebærer.

  — Er det farlig? Mennesker blir jo hjulpet uansett?
Det er litt farlig, fordi Frelsesarmeen kan ende opp med å bli et Røde Kors.
 — Er Frelsesarmeen i ferd med å bli det?
— Jeg tror ikke det. Nettopp fordi det er mange som er redde for det. Vårt sosiale engasjement er sterkt, og det er en fare at vi gjør det vi gjør fordi vi blir betalt. Da er vi ille ute og kjører. Vi må vite hvorfor vi gjør det vi gjør.

Tilbakegang. 
Mona Skaug er sivilt ansatt og tilhører dermed majoriteten av den gruppen som utgjør dagens arme. I januar skrev Vårt Land at Frelsesarmeen sliter med kraftig tilbakegang i menighetsarbeidet: Antall soldater i Norge er på 12 år redusert fra 7.135 til 4.766. Av de 379 offiserene i siste års-statistikk er det bare 172 aktive.
Resten er pensjonister. Går man tilbake til 1976 var det om lag 500 aktive offiserer i Norge. Antall korps (menigheter) er redusert fra 119 i år 2000 til 105 nå. De siste årene har Frelsesarmeen i tillegg til «soldater» også satset mer på kategorien «tilhørige» - med mindre stramme opptakskrav enn for offiserer. Nå er det 1.512 tilhørige, mot 637 for 12 år siden. I denne perioden har antall sivilt ansatte -altså ikke offiserer - i Frelsesarmeens virksomheter økt fra 1.000 til 1.259.

 — Hvordan skal denne boka bli aktuell for både offiserer og sivilt ansatte, Nielsen?
— Jeg vet ikke hvor mange av de sivilt ansatte som kommer til å kaste seg over den. Men dette vårsemesteret kommer vi til å bruke boka på offiserskurset. Vi vil også bruke den i studiesirkler i korpsene (menighetene) rundt om i landet.

Praksis.
 — Kommer håndboka i troslære til å bli lest av brukerne her, Mona Skaug?
 — Nei, det gjør den nok ikke. - Men vi har en flott måte å formidle bibelens budskap i praksis.
 — Kan takhøyden bli lavere med mer troslære, frelse og Jesus?
 — Nei, ser man på takhøyden Jesus hadde burde det ikke det.
 — Stikker dere ikke hodet litt ut med denne boka, Jostein Nielsen?
 —Vi ønsker ikke å kompromisse på troen. Vi setter stor pris på at folk er glad i det vi gjør, men vi er kalt til å være lys og salt i verden. Gjerningene våre henger sammen med troen.

Tommy Høgset (nr. syv fra venstre) var en av 15 som ble uteksaminert fra Frelsesarmeens offiserskole i vår.
Foto: Heidi Goodreid/Krigsropet 
 — Frelsesarmeens troslære har alltid stått bakerst i sangboka, derfor er det flott og viktig at den nå blir litt mer tilgjengelig, sier Tommy Høgset. Den 26 år gamle, rykende ferske offiseren har snart lagt et halvt år bak seg som kapellan i Trondheim korps. Han var en av 13 som ble uteksaminert fra kadettskolen i vår. Bare syv fra årets kull skal gjøre tjeneste i Norge. 

Tar tid. 
I fjor begynte kun to nye elever, men denne høsten ble 14 nye kadetter ønsket velkommen til det to år lange løpet for å bli ordinert offiser.
 — Tallene går veldig opp og ned, men for to år siden startet 15 nye og det er det høyeste tallet siden 1992, sier Frank Gjeruldsen, rektor ved Frelsesarmeens offisersskole.

 — Hvorfor er det viktig at Frelsesarmeen styrker sitt trosgrunnlag, .Tommy Høgset?
 — Fordi det er viktig at vi reflekterer rundt hva vi faktisk tror. 
 — Har det vært for mye suppe og såpe, for lite Jesus og frelse?
 — Det tror jeg ikke. Man ser håndfaste resultater i suppe og såpe, mennesker blir mette, får en jobb og nye klær. Frelsesbiten tar ofte litt lenger tid. Jeg har reist en del rundt og sett arbeidet vi gjør og det er faktisk mange som får livene forandret fordi de blir frelst. 

Kronglete. 
Høgset er ikke født og oppvokst i en kristen familie. Han ble kristen da han gikk på folkehøgskole i Hardanger. 
 — To eldre damer fra Frelses-armeen kom på besøk og fortalte om det de gjorde. Etter det begynte jeg å lese Bibelen for å finne argumenter mot kristendommen, ettersom jeg var ateist på den tiden. Jeg var veldig kritisk. I 1. Krønikebok 4,10 leste Høgset Jabes bønn, der Jabes ber om at Gud må velsigne ham.
 — Da jeg leste den, måtte jeg finne ut mer. Etter det gikk det slag i slag. Jeg ble frelst og Gud kalte meg inn i armeen. 
 — Hvorfor tror du Gud gjorde det?
— Da jeg ble kristen ble det viktig å praktisere det jeg tror på. Jeg kunne ikke sitte inne og synge salmer, jeg måtte ut. Men det var litt kronglete.
 — Kronglete?
 — Dette var helt ukjent. Det er spesielt å komme utenfra inn i en kristen sammenheng. Det er dessverre sånn at de aller fleste som er kristne, har vokst opp i en kristen familie. 

Pakke.
 — Er det noen som har blitt kristne i det siste?
 — Her i Trondheim skal vi innvie fire nye soldater 3. novem-ber. To av dem er tidligere muslimer. Alle er under 30 år. Det er fantastisk. Men det snakkes ikke så mye om det.
 — Burde dere snakke mer om hva som skjer? 
 — Ja, vi burde fortelle mer om de som blir frelst. Frelsen har ikke gått ut på dato. Men det er ikke så synlig, fordi mannen i gata legger penger i julegryta fordi han vil støtte det sosiale arbeidet, ikke for at folk skal bli frelst.
 — Bør man ikke da være litt varsom med frelsesbiten, slik at man ikke ødelegger det gode imaget til Frelsesarmeen?
 — Nei, suppe, såpe og frelse henger sammen som en pakke. Vi skal selvfølgelig ikke stå med Bibelen i hånda, peke på folk og si at man må bli frelst, men gjennom det vi lever, sier og gjør forkynner vi Jesus. 

Ute blant folk.
— Vil det å styrke frelsesbiten gjøre at Frelsesarmeen kommer til å vokse? — Absolutt, men fordi det er Gud som gir vekst. Ikke noe annet. Vi må være en bevegelse som er ute blant folk og da er suppe og såpe viktig. Suppe og såpe fører kanskje til frelse. Det henger sammen.
 — Har Frelsesarmeen på noen måter bommet på oppgaven sin når det er så få offiserer og så mange sivilt ansatte?
— De siste årene har det begynt flere kadetter på offiserskolen enn det gjorde under storhetstiden på 80-tallet. Det er et tegn på at ting er på vei til å snu. Jeg tror at Frelsesarmeen har begynt å forandre seg i takt med tiden. Vi er en tydeligere bevegelse i dag. 

Fem om Frelsesarmeen 
1. Hva forbinder du med Frelsesarmeen? 
2. Hva slags inntrykk har du av dem? 

— De sto i stormen 
«De mistet  ikke seg selv og det står det respekt av» 
Nils M. Apeland, kommunikasjonsrådgiver 

— Det er tre hovedgrunner til at Frelsesarmeen har den posisjonen og omdømmet som de har, sier Nils M. Apeland. Han er kommunikasjons-rådgiver, foredragsholder og forfatter og underviser i PR-fag på Markedshøyskolen.

Synlige. 
Han mener at Frelsesarmeen har skapt et solid og godt produkt.
 — Fra starten av har de vært opptatt av å hjelpe hvem som helst med basisbehov, nemlig suppe og såpe. I tillegg til at de har gitt omtanke og tilhørighet, som er frelse. De har en ide som 
er veldig allmenn og lett å bli glad i. Et annet viktig element ifølge kommunikasjonseksperten er Frelsesarmeens synlighet.

 — Jeg husker godt julegryta foran Universitet da jeg var liten. Folk kjenner igjen musikanter som spiller på gater og torg, og bøsseinnsamlere som banker på døren. De har vært synlige i samfunnet, det har hjulpet dem å være i bevisstheten til folk flest. Man kan ha et godt produkt, men hvis ingen vet om det, er det vanskelig å få støtte og penger, mener Apeland.

Støtte. 
Det tredje elementet Apeland vil trekke fram er Frelsesarmeens raushet.
 — En del kirkesainfinin og religiøse organisasjoner kan bli snevre og eksiduderende, der har Frelsesarmeen fremstått som inkluderende. Alle kan få hjelp og alle kan være med og hjelpe. Han tror lavterskelstilbudet er mye av grunnen til at organisasjonen stadig mottar pengedonasjoner fra rike enkeltpersoner og bedrifter.
 — Ingen avkrever deg i døra for om du tror på Gud eller har vært i kirken i det siste. Rausheten er nøkkelen til at de har så stor støtte i befolkningen, inkludert meg selv.

Sære.
 — Hvordan kan dette gå galt? Hva bør de ikke gjøre?
 — En utfordring for Frelsesarmeen, er at deres statutter, grunnide og måte å drive på kan fremstå som litt gammeldags. Det har vært aktuelt når det gjelder saken om at man ikke kan være både praktiserende homofil og offiser. Han mener det er viktig for slike organisasjoner ikke å bli hengende fast i fortiden.
  — De har vist at de klarer å fornye seg gjennom musikk, sang, kokebøker og arrangementer. Men de kan gjøre seg selv gammeldags og nærmest overflødige. De kan bli sett på som sære eller ekskluderende overfor mennesker som ikke har et kristent livssyn. Det er en mulig trussel for en hver organisasjon med dype røtter.

Sto i stormen.
Apeland vil imidlertid skryte av hvordan Frelsesarmeen håndterte saken om homofile offiserer.
 — De valgte å forsvare og forklare seg, i stedet for å legge seg flate. De sto ved sin sak og kommuniserte det godt. De sto i stormen og kom styrket ut av det.
 — Det var lurt å gå i forsva?; altså?
 — Jeg tror det. Et selskaps omdømme er bygget på dens identitet og personlighet. Man kan ikke forandre personlighet etter hvilken journalist som ringer eller om det skulle skje noe. De sto for det de mente, selv om pressen presset dem. De forberedte en argumentasjon, fikk en del kritikk, men så gikk det raskt over. De mistet ikke seg selv og det står det respekt av.
 — Jeg tror mange heier på Frelsesarmeen, uavhengig om de er kristne eller ikke. De har en sterk posisjon og det tror jeg de kommer til å ha også i fremtiden, legger Apeland til. 
---------------------------------------------
Publisert i VÅRT LAND — torsdag 24. oktober 2013 — side 13-17
Du finner artikkelen som enkeltsider




torsdag 10. oktober 2013

Et år i Vik i Sogn

I forbindelse med at Frelsesarmeen feiret 100-års tilstedeværelse i Vik, ble tidligere korpsledere invitert til feiringen høsten 2013. Selv om jeg bare var leder året 1977-78, var det et begivenhetsrikt år på veldig mange måter. Jeg har mange gode minner, og det var et år med en bratt læringskurve for en ung leder på 21 år som anla skjegg for å se litt eldre ut.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- skjønnheten i norsk natur, og stedet som det alltid er godt å komme tilbake til og få bekreftet hvor vakkert det er.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at jeg ikke er en ensom ulv. Da jeg ankom i august sa jeg til mine foreldre: ”Her er det flott, men jeg kan ikke bo her alene, jeg gifter meg til jul!””Med hvem da?” spurte de. ”Aner ikke” svarte jeg, ”men det ordner Herren!”. I september fikk jeg besøk av en kamerat fra Bergen. Sammen med ham kom ei jente som jeg så vidt hadde rukket å bli litt kjent med fordi vi gikk i samme menighet i Bergen i tre måneder tidligere på året. Da vi ble alene fordi kameraten min gikk på toalettet – fridde jeg og fikk ”ja”. Av diverse grunner ble det ikke giftermål før i februar. Det var en lykkelig dag da jeg fikk min Magna. Og forloveren min var et selvfølgelig valg – det måtte bli han som sto nærmest meg i arbeidet i Frelsesarmeen det året – og som fortsatt står på, Osvald Risløw!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- nye lukter. En dag på høsten luktet det over hele bygda. Den minnet meg om ullsokken jeg hadde lagt til tørk ved peisen og som nesten tok fyr. Jeg så røyken og fulgte den til kilden og fikk et lite sjokk. ”Smalahåve” kalte de det, og ”loytenanten lyte smaka!” – jeg orket ikke tanken, men angrer i dag. Smalehåve er nydelig!

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at den viktigste Kommandøren i Vik ikke var en offiser på Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo, men rutebåten som går på Sognefjorden i sommerhalvåret. Men jeg skulle likevel møte opp når Kommandøren kom. Og der stod jeg, noen ganger med trekkspill, andre ganger med gitar og sang. Ofte alene, men noen ganger kom det med en soldat eller to. Evangeliet ble sunget. Noen fikk en hilsen, og ikke sjelden var det noen som ga en skjerv til Frelsesarmeens arbeid.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at å være tilknyttet en manuell telefonsentral (med nummer 62) kan være nyttig. Jeg hadde vært en tur på Frelsesarmeen i Sogndal og tatt trappen opp til andre etasje i ”firsteg” og stor fart. Kryssbjelken så jeg ikke, men jeg husker ”akustikken” da hodet traff bjelken. Jeg så stjerner og sank sammen, men besvimte ikke. Jeg gikk ikke til lege, men etter nesten fjorten dager ringte en hyggelig kvinne fra sentralen: ”Eg veit du he vore heima, men du svara ikkje telefonen – e´du veik?” – Nei, jeg følte meg egentlig OK, men når jeg begynte å tenke etter, var det veldig lite fra de siste dagene som jeg husket – hadde jeg vært ”borte”? Jeg gikk til lege, og ble sendt med taxi til røntgen i Lærdal. Taxien venta til turnuskandidaten hadde kikket på bildene: ”Nei, alt ser fint ut!” – og litt flau, men glad kjørte jeg tilbake sammen med den hyggelige kvinnen som kjørte taxien.

Neste formiddag ringte legen meg: ”De har hatt røntgenmøte på sykehuset. De sier at du har hatt hjerneblødning. Det kommer en ambulanse og henter deg om et kvarter. Du skal til Haukeland sykehus i Bergen!”

Ambulansen kom og jeg fikk avgjøre selv om jeg ville ligge bak eller sitte foran med sjåføren. Jeg valgte å sitte foran. Blålysene ble slått på og det gikk fort over Vikjafjell. Da vi nærmet oss Voss, spurte sjåføren om jeg var sulten. Nei, det var jeg ikke, men ”Er du?” spurte jeg. ”Jeg har ikke spist i hele dag” var svaret. ”Stopp og spis i Voss!” sa jeg. Og slik ble det. Vi ankom med blålys inn hovedgata. Stoppet utenfor en kafé, av med blålysene, og inn toget sjåfør og ”pasient”. Da sjåføren hadde spist sin middag gikk ferden videre – fortsatt med blålys, og vi kom trygt fram til Haukeland. Der ble det grundige undersøkelser som bekreftet at jeg hadde hatt hjerneblødning, men at blodansamlingen ikke var så stor at de mente det var nødvendig å operere, og at jeg neppe ville få varige mén. Noen har fra tid annen tvilt på den konklusjonen, men jeg er takknemlig for at jeg var i et lite og tett samfunn som hadde omsorg for en ung mann som bodde alene da ulykken var ute.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det å være offiser i Frelsesarmeen betyr at du må gjøre ting du aldri hørte om på offisersskolen. Dyrlege Tor Wang var soldat i Frelsesarmeen, og da jeg møtte ham på ferja mellom Hella og Vangsnes på vei hjem til Vik, tilbød han meg skyss. ”Jeg må innom en gård på veien, men du kan være med!” fikk jeg beskjed om. Jeg hadde vært med før, men da hadde jeg ikke vært i uniform. Vel framme på gården hjalp jeg til med å ta utstyr fra bilen og inn i fjøset. Jeg skjønte hva jeg gikk til for det var jeg som bar ”kalvekroken” – det var en kalv som ikke ble forløst. Det tok litt tid og det måtte dras, men kalven ble født og levde. Og lykkelig kunne vi sette oss i bilen og kjøre mot Vik. Jeg var ikke like lykkelig da jeg kom hjem og kjente lukta i uniformen. Smalahåvene lukta faktisk bedre.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det er mulig å forstå alle mennesker dersom jeg bare konsentrerer meg. Det var ikke helt lett å forstå Vikjamaolet i begynnelsen. Det gikk forholdsvis greit når folk snakket direkte til meg, men om to eller flere fra Vik snakket sammen, var det nesten umulig. Jeg oppdaget at juniorsoldatene ikke visste noen ting om disiplene, men kunne veldig mye om læresveinane. Jeg måtte først lære, før jeg kunne lære dem. Da jeg få år etter at jeg hadde forlatt Vik sammen med Magna fikk ordre til Island, var kjennskapen til Vikjamaolet en uvurderlig hjelp når vi skulle lære islandsk. På Island fikk jeg også bekreftet den neste oppdagelsen, for

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at navnetradisjoner er viktige. Det var mange som bar samme navn. På Frelsesarmeen hadde vi for eksempel mange eldre som het Brita. Da jeg var på besøk hos en av dem – jeg tror det var Brita ”i Skulen”, men jeg kan ta feil, for det var som sagt mange med samme navn, kunne Brita fortelle at hun hadde en søster som også het Brita. I tillegg hadde hun to brødre med samme navn – tro om ikke det var Anders (?). Jeg trengte en forklaring. Den var selvfølgelig både enkel og logisk. Tradisjonen med å kalle opp etter besteforeldrene ble fulgt til punkt og prikke. Britas farmor og mormor het selvfølgelig ”Brita” og farfar og morfar het ”Anders”. I søskenflokken ble de skilt fra hverandre med forstavelsene ”Vetle- ” og ”Store-”. Genialt!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at minnesamvær er viktige. Sogningen og frelsesoffiseren, brigader Olav Loftesnes, ledet velkomstmøtet mitt til Vik i Sogn den 10. august 1977. Det var første gang jeg møtte denne herlige personligheten som jeg hadde hørt så mye om. Han gjorde et uutslettelig inntrykk, og jeg kunne ha skrevet en artikkel bare om mitt første møte med ham. Før han dro tilbake til Sogndal sa han: «Eit godt raod loytenant: ’Gao pao minnestondene’»

Og det gjorde jeg. Der ble jeg kjent med ”vikjinden”. Det ble gjerne slik at presten, Leif Paus, forrettet i gravferden, mens jeg ofte ledet minnesamværet og sto for musikken. Brigader Loftesnes visste hvordan man skulle nå fram til sogningene. Møtet med Leif Paus lærte meg også noe mer:

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at enhet er viktigere enn enighet. Selv om Leif Paus og jeg var klar over at vi teologisk hadde forskjellig syn, lot vi uenigheter ligge og kunne samarbeide. I fastetiden hadde vi møter sammen. Det var gjerne slik at jeg ledet og sto for musikk, mens Paus prekte. Vi hadde flere slike møter rundt om i distriktet, og på vei hjem en kveld tok jeg opp dette med at vi hadde forskjellig ståsted. ”For få år siden, før din og min tid her, var det litt vanskeligheter mellom kirken og Frelsesarmeen da offiserene lot være å døpe barnet sitt” sa jeg, ”både du og jeg er glad for samarbeid, men hvorfor er det viktig for deg?” Svaret han ga, kommer jeg aldri til å glemme: «Det står i Hebreerne 12:14 ’Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren’ – det tror jeg på. Jeg ønsker å jage etter fred med alle og etter helliggjørelse, for jeg vil se Herren!» sa Leif Paus. Vi delte også andre interesser:

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det var viktig å være med i bygdas vanlige aktiviteter, så jeg ble med i Vik idrettslag. Jeg var ingen typisk atlet, men hadde litt fart i kroppen og kunne holde ganske god fart på distanser opp til 400 meter. Det var flott nivå på idrettslaget på 70-tallet. ”Vårens vakreste eventyr” (Holmenkollstafetten) samlet veldig mange lag allerede den gang – og Vik hadde plass i eliteklassen. Egentlig en kjempeprestasjon. Jeg kom meg aldri dit. Det var problematisk å være borte på søndager, men jeg fikk være med å løpe Breimstafetten. Jeg tror det var slik at ”Frelsesoffiseren” tok imot pinnen fra ”presten” og ga den videre til ”lensmannen”. Ganske morsomt.

Lederen for laget kommenterte ved en anledning: ”Det er så greit når du og presten er på treningen for da slipper vi den ufine praten i garderoben…”

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- hva konflikthåndtering er. Vi hadde en plakattavle utenfor Frelsesarmeen. Den hadde glassdør. Den var et ”yndet mål” for stein- og snøballkasting. Jeg skiftet glass en gang selv. Neste gang det skjedde hadde ”synderen” blitt oppdaget. Lensmannen kom og leverte gutten på døra. Under den ene armen hadde gutten ny glassrute og i den andre hånda en boks med kitt. Lensmannen tok rammen med inn og sammen sto vi og så på at gutten kitta på plass glassruta. Genialt. Åtte år senere begynte jeg på sosialhøgskolen og lærte om at kommuner måtte opprette konfliktråd og sørge for at forseelser ble oppklart og ”sonet” umiddelbart for det var det beste for alle parter. Jeg visste det – jeg hadde jo bodd i Vik. Etter episoden med ”soning på stedet”, var det ingen som rørte plakattavla.

Det var året 
da jeg virkelig oppdaget
- at det ikke er alt jeg har lyst til å lære som jeg behøver å lære. Jeg hadde nemlig fått meg ei hånddukke. Den var nyttig for vi hadde masse barnearbeid både på korpset, i Ovrisdalen og Bødalen. Hånddukka var alltid et populært innslag, og jeg tenkte jeg kunne få enda mer ut av den dersom jeg lærte meg buktaling. Jeg fikk tak i ei lærebok om emnet og satte i gang. Vokaler går veldig greit. Konsonanter er en litt større utfordring – særlig leppelydene. ”B” er marerittet. Da skal man legge tungen mot ganen og si: ”D” men forme munnhulen slik at den høres ut som ”B”. Jeg øvde og tenkte at nå har jeg det. Første forsøk var i Bødalen. Jeg lot håndduka si: ”Det er så kjekt å være her i Bødalen” – men det ble selvfølgelig til Dødalen. Siden den opplevelsen har jeg lagt Duktalingen på hylla, og jeg tror ikke at livet mitt har blitt fattigere av den grunn.

Men det hadde det vært om jeg ikke hadde hatt et år i Vik. Dette er bare et lite knippe av minner. Det er mange, mange flere og mange av dem handler om enkeltmennesker, dype samtaler, gode møter, rause øyeblikk, morsomme påfunn, godt kameratskap og masse velsignelser. Må Gud velsigne Vik og folket som bor der.


-------------------------------------------

Publisert i Pridlo #2 2013 - 30. årg s. 8 - 20

Bildet som illustrerte mitt innlegg

Fv:  Marta Vik, Magna, jeg og Osvald Risløw

lørdag 29. juni 2013

Ett senter, tre skoler

Den 15. oktober 2011 ble Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy formelt åpnet. Veien fram mot denne begivenheten har vært en lang prosess som har vart i drøye ti år.



Det var to grunner til at Frelsesarmeen ved tusenårsskiftet ønsket å se på mulighetene for samorganisering av Frelsesarmeens undervisning. For det første ønsket man å finne ut om det svarte seg økonomisk, og for det andre håpet man på en positiv faglig og miljømessig synergieffekt av en samlokalisering av kurssenteret, Jeløy folkehøyskole og Frelsesarmeens offisersskole.

It's a long, long road
Det ble nedsatt to grupper, en ekstern og en intern, som parallelt skulle undersøke mulighetene. Den eksterne rapporten, ført i pennen av konsulent ved Kristne Friskolers Forbund, Helge Vatne, ble levert 1. januar 2001 og skisserte fordeler og ulemper ved en eventuell samlokalisering. Det interne utvalget under ledelse av undertegnede, kom med sin rapport et år etter. Begge utvalgene mente at drifting av kurssenteret etter all sannsynlighet aldri ville bli lønnsomt, og de anbefalte nedleggelse. Utover denne anbefalingen leverte det interne utvalget en delt innstilling. Både fordi anbefalingene var delte og fordi den generelle økonomiske situasjonen i Frelsesarmeen hadde endret seg til det bedre, valgte man å sette prosessen på vent og fortsette driften av kurssenteret som før.

I perioden som fulgte, ble det tydelig at den aldrende bygningsmassen på Jeløy sårt trengte oppgradering. Samtidig hadde søkningen til folkehøyskolen gått tilbake. Frelsesarmeen måtte derfor bestemme seg for om vi fortsatt skulle ha folkehøyskoledrift, og vurdere hvilke konsekvenser en beslutning om drift ville få for bygningsmassen.
I 2006 fattet Frelsesarmeens lederråd beslutningen: De ønsket fortsatt drift av Jeløy folkehøyskole, men med en samordning og samlokalisering av Frelsesarmeens undervisningstilbud. En bredt sammensatt arbeidsgruppe ble nedsatt, og denne gruppen la i januar 2007 fram en enstemmig innstilling om hva Frelsesarmeens undervisnings- og opplæringstilbud skal være og hva det skal omfatte. Rapporten beskriver visjon og verdigrunnlag, innhold og organisering.

De tre søylene 
I april  2007 overtok en ny gruppe, under ledelse av Marta Maria Espeseth, stafettpinnen. Gruppens mandat var tredelt og omfattet faglig innhold, administrativ utforming samt bygningstekniske behov. I desember samme år la gruppen fram sin første innstilling. Frelsesarmeens lederråd tok den endelige beslutningen om å realisere prosjektet den 21. februar 2008. Espeseth og hennes team fikk mandat til å ferdigstille prosjektbeskrivelsen.

I prosjektperioden formulerte de en visjon om et byggverk med tre søyler og en rekke tverrliggende funksjoner. De tre søylene var folkehøyskolen, offisersskolen og «den tredje søyle». All undervisning innen Frelsesarmeen, både eksisterende og innmeldte nye behov som ikke ble dekket av de to etablerte skolene, ble samlet i den siste søylen. Etter hvert ble det klart at dette ville utgjøre et selvstendig konsept, en egen skole. Denne fikk navnet Frelsesarmeens medarbeiderskole og skulle ha som mål å tilrettelegge for personal- og medlemsutvikling. Skolen ble formelt startet ved ansettelse av meg selv som rektor 1. august 2009, og de første undervisningskonsulentene begynte 1. januar 2010. Fra samme dato var også Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy samordnet i den forstand at et formelt samarbeid mellom rektorene for folkehøyskolen (major Wenche Walderhaug Midjord), offisersskolen (fra 1.1.-1.8.2010 major Gro Merete Berg, fra 1.8.2010 major Frank Gjeruldsen) og medarbeiderskolen begynte å ta form, med sistnevnte skoles rektor i rollen som daglig leder.

Fundamentet for undervisningen 
Det ligger en ideologi bak Frelsesarmeens satsing på et ressurssenter. Mandatet er hentet fra Jesu misjonsbefaling med vekt på den del av disippelgjøringen som skjer ved at vi lærer dem (se Matt 28,18-20). Hvordan dette oppdraget tidligere har blitt tolket og implementert har i varierende grad blitt overlatt til de ansvarlige for de enkelte undervisningstiltakene. En del av visjonen med Ressurssenteret er at Frelsesarmeen skal ha en helhetlig tenkning rundt undervisning slik at vi kan ha en felles forståelse av identitet og oppdrag. Et mål for læringsutbyttet er derfor at mennesker blir utrustet for oppdraget som ligger i misjonsbefalingen.

Offisersskolen er et tydelig eksempel på ideologiske svingninger.Var det et bevisst ideologisk valg da krigsskolen flyttet fra Oslos østkant med nærhet til den delen av befolkningen som oppdraget vårt tradisjonelt har hatt fokus på? Neppe!
Men bidro lokaliseringen av offisersskolen i beste-borgelige Asker til å bevisstgjøre kadettene om oppdraget og den oppgaven de skulle fylle? Kanskje svaret på det også er «neppe»?

Fra begynnelsen av 1980-tallet ble det mer vanlig at kadetter hadde studiekompetanse. Skolens fagkrets endret seg kanskje ikke i vesentlig grad, men innholdet ble i økende grad akademisk. Mens det praktiske fremdeles var en viktig komponent, ble det også stimulert og tilrettelagt for at kadetter som ønsket det, kunne ta eksamener ved eksterne utdanningsinstitusjoner. På sett og vis var også denne utviklingen en ideologisk vridning som noen favnet med glede, mens andre var mer skeptiske.

Da Frelsesarmeen valgte å registrere offisersskolen som en fagskole i 2008, var også det et ideologisk valg. En fagskole er en del av den høyere utdanningen i Norge, som forutsetter videregående skole eller tilsvarende realkompetanse. Selv om de akademiske utdanningsinstitusjonene skal møte kompetansebehov som finnes i arbeidsmarkedet, skal fagskolene i tillegg til det faglige også sørge for at studentene har de nødvendige praktiske ferdigheter som forventes. Slik sett passer fagskolekonseptet med Frelsesarmeens forventning til hva en offisersskole skal være. De senere årene har det derfor skjedd en vridning mot en mer praktisk rettet offisers-utdanning. Samtidig har man ikke tatt bort muligheten for å ta studiepoeng. Kadettene kan dermed velge å få med seg akademisk formalkompetanse i tillegg til den kompetanse man får gjennom et offentlig godkjent vitnemål fra fagskolen.

Siden 2006 har Frelsesarmeen hatt et bibelskoletilbud knyttet opp mot offisers-skolen. I første omgang ble dette kjørt delvis parallelt med det første året ved offisersskolen, og det har også vært forsøkt som et år med mye praksis i kombinasjon med undervisning (Dynamo-teamene i 2011-13).

Lederutvikling
Et annet felt som har fått mye fokus, er lederutvikling.Vårt territorium var en pådriver for å starte Nordisk lederutviklings-institutt i 2007. Det er et toårig deltidsprogram for offiserer som enten er på seniorledernivå, eller som skal inn i slike oppgaver. Instituttet har fått god mottakelse blant deltakerne og er internasjonalt anerkjent i Frelsesarmeen som et viktig bidrag til lederutvikling.

Et annet definert behov er at ledere —sivilt ansatte så vel som offiserer — på alle nivå i organisasjonen skal ha en klar forståelse av hva det vil si å lede i samsvar med «Frelsesarmeens DNA». Dette lederutviklingskonseptet er nylig tatt inn som et viktig satsingsområde for hele organisasjonen. Når det gjelder medlemsutvikling, jobber vi stadig med forbedring og utvikling av program som ivaretar alle alderstrinn, fra baby- og småbarnssang etterfulgt av trosopplæring fram til voksenalder. Et nytt opplegg for bevisstgjøring rundt soldatskap vil introduseres i jubileumsåret. Frelsesarmeens Ressurssenter Jeløy vil gi mennesker rett kurs! 
------------------------------------------
Publisert i "Suppe, såpe, frelse siden 1888 - Frelsesarmeen i Norge 125 år"
Red. Anna Rebecca Solevåg - Verbum forlag 2013 - ISBN 978-82-543-1250-6

torsdag 30. mai 2013

En nyttig alkoholdebatt?

Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken. Skyldes det frykt for å være annerledes?

ALKOHOL
Vårt Land har de siste ukene gitt mye rom for alkoholdebatt. Joachim F. Grün tar til orde for en ny «alkohol-pakt» (24. mai) og det han hevder er langt på vei det samme som pinsepastor Andreas Hegertun beskriver som et forsøk på å «stå i en mellomposisjon» (18. mai). Hegertun sier dette i en respons til evangeliesenterleder Trond Eriksens fortvilelse over drikkekulturen og at menighetene ikke lenger er «friplasser».

Argumentet med det kristne fellesskapet som en «friplass» eller «frisone» hadde jeg selv brukt noen dager før i en intern meningsutveksling. For - det er ikke til å komme forbi at også en bevegelse som Frelsesarmeen, med et klart uttalt avholdsstandpunkt, opplever at standpunktet kan skape uro internt.

Forgjeves
. Jeg håper ikke at Grüns oppfordring: «La oss komme ut av en ‘enten-eller-modell’ som splitter oss» er et forsøk på endre synet til enkeltpersoner eller bevegelser som velger totalavhold i solidaritet med dem som sliter. I så fall tror jeg kampen er forgjeves og vil bidra til mer splittelse. Vi er for mange som ser at totalavhold i gitte sammenhenger er den eneste løsningen, men ikke fordi vi ønsker å framstå som prektigere enn kristne som velger måtehold.
Dersom Grüns oppfordring er å akseptere at det er forskjellig syn på dette området, tror jeg at de fleste som har et totalavholdsstandpunkt, for lengst har sluttet med å hevde at det å være kristen er ensbetydende med å si «nei» til alkohol. En slik oppfatning er det underlig nok fremdeles mange «ikke-troende» som har.

Selv med et totalavholdsstandpunkt ønsker jeg å være samlende, og jeg heier på Grüns opprydningsforslag. Jeg heier på at vi som kristne må framstå som tydelige alternativer, som lys og salt. Det er tragisk dersom vi som har fått våre liv forvandlet, i sosiale sammenhenger ikke tør å tone flagg i forhold til vår tro enten vi har det samme i glasset som den vi prater med, eller har valgt noe annet godt å drikke. Ja, det finnes gode alternativ på de fleste utesteder – og er det ikke det, så sett gjerne etablissementet i forlegenhet!

«Flagger». Jeg er på Facebook og har mange venner i alle kategorier av tro og bekjennelser. Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken - Er det frykten for å være annerledes som er motivasjonen for slike vitnesbyrd? Tror de at det blir lettere «å selge inn evangeliet» på den måten?

Som ung tenåring hadde jeg langt hår. Det ble en del kjeft og kommentarer fra de «voksne soldatene», men jeg hadde et godt argument: Jeg var ukentlige ute på gata og evangeliserte og jeg mente at langt hår gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med andre ungdommer. «Så det er håret ditt som skal frelse dem!», sa en av de voksne. Jeg hadde lyst til å sitere Paulus som var jøde for jødene og uten lov for dem som er uten lov, men lot det være. Derimot klipte jeg håret – og jeg merket ingen endring i hvordan vitnesbyrdet ble mottatt. Menneskene på gata ville prate fordi de så at Jesus hadde forvandlet livene til noen av kameratene deres gjennom vitnebyrdene. De ville snakke med meg fordi jeg var et menneske som sto for noe som var annerledes.

Solidaritet. Spørsmålet blir altså hva som motiverer. Da er en debatt om alkoholbruk blant kristne viktig. Det kan til og med føre til at flere går for totalavhold – og det må også være helt greit - ikke minst dersom motivasjonen er solidaritet med dem som opplever alkoholen som et helvete!

Publisert i Vårt Land 30. mai 2013
PDF

mandag 27. mai 2013

ET LIVSSYNSÅPENT SAMFUNN?

«Det er naivt hvis 'livssynsåpent' bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold.»

Som tenåring på 70-tallet fikk jeg stadig høre om «verdinøytralitet» i omsorgsarbeid. Samtidig opplevde Frelsesarmeen de første reguleringene av det «religiøse» innholdet i institusjoner som ble drevet med offentlig støtte. Da jeg et tiår senere tok sosialhøgskolen, var man kommet til en erkjen-nelse av at verdinøytralitet også er en «verdi» som i verste fall kunne føre til normløshet eller anarki. Men hvilke verdier skulle et offentlig hjelpeapparat bygge på? Den debatten pågår fortsatt, og kommer til å fortsette så lenge det er men-nesker som trenger hjelp utenfor familiens rammer.

I løpet av det siste tiåret dukket begrepet «livssynsnøytralt samfunn» opp. Jeg kjente ubehaget fra 70-tallet, og tenkte at det i beste fall er naivt. Det er allerede fire måneder siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport. Det første jeg noterte med glede, var bruken av begrepet «livssynsåpent samfunn». Det er en erkjennelse av vi allerede er et land som er åpent for et mangfold av livssyn. Noen mener dette er naivt: Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner? Svaret er enkelt: Ved å utstyre mennesker med fri vilje har Gud selv vist vei. Han ønsker at mennesket skal velge ham ved å velge Kristus, men det skal alltid være et fritt valg — og de som velger annerledes er fortsatt mål for hans kjærlighet. En nasjon som bygger på de kristne verdiene, kan ikke gå på kompromiss med en slik verdi. Gud vil at vi skal bruke det samme mål av raushet som han selv bruker.

Livssynsåpenhet er ikke naivt, men det blir veldig naivt dersom dette blir ensbetydende med at vi skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne grunnverdier. Det er naivt hvis «livssynsåpent» bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold. Signaler i utvalgets rapport kan tolkes i den retning.

I Frelsesarmeen har vi hatt kvinnelige ledere i snart 150 år — men hvorfor skal for eksempel menigheter som ikke oppfyller kravene til likestillingspolitikk risikere å miste trossamfunnsmidlene? Er samfunnet vårt «livssynsåpent» bare så lenge trossamfunnene heier på kjønnsnøytral ekteskapslov? Er samfunnet i det hele tatt livssynsåpent dersom det offentlige skal bestemme hvem som skal være demokratisk valgbare til lederposisjoner i trossamfunnene? Selv er politikerne etter en serie skandaler forståelig nok blitt relativt kresne med hvem som er valgbare i deres egne partier — skal ikke trossamfunn også kunne stille krav?

Det er enkelt å gi sin tilslutning til utvalgets åtte prinsipper for en livssynsåpen tros- og livssynspolitikk. Men hvem skal for eksempel ha makt til å definere hva som er krenkelse av andres rettigheter og friheter? Skal jeg som predikant ikke ha lov til å si noe om at grådighet er synd fordi jeg dermed krenker det som enkelte betrakter som sin soleklare rett og frihet? Selvfølgelig ble Herodes krenket av Døperens fordømmelse av hans levesett. Det kostet Døperen hodet. Men samfunnet han levde i hadde heller ikke erklært seg livssynsåpent. Skal det livssynsåpne samfunn ha rom for en helvetestale av en ny Hallesby, eller er det for mange som føler seg krenket?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at fordømmelse av synd og forkynnelse av helvete er den beste formidlingen av et godt og frigjørende evangelium. Samtidig tror jeg på en Gud som står på de fattige og marginali-sertes side. Da er det utenkelig for meg å se ham tilbake i samfunnet med et mål om å være politisk korrekt, og tie i frykt for å krenke dem som kynisk utnytter og utbytter andre. Det rammer for eksempel dem som bevisstløst går for den billigste varen uten å sjekke hvor og under hvilke forhold den er produsert. Det rammer meg.

Leder i Krigsropet #22 2013 - PDF 

mandag 13. mai 2013

Pinse = jul

Og det skjedde i de dager... Hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

Jeg har sett spørsmålet bli stilt til «fem på gaten» i flere aviser de senere årene. Dersom svarene er representative for oppfatningen i den norske befolk­ningen, står det relativt dårlig til med kunnskapen om en av kirkens tre store høytider. Slik sett er overskriften totalt misvisende. De fleste nordmenn er fremdeles klar over hva som skjedde i julen. Men hva skjedde i pinsen?

Dersom spørsmålet ble stilt til en gruppe kristne, ville du også få mange forskjellige svar, men forhåpentlig ville alle svarene ha noe med Den hellige ånd å gjøre.

Noen ville si at pinsen handler om at Den hellige ånd kom. Det er helt riktig dersom det ikke fører til en konklusjon om at Den hellige ånd ikke hadde vært der tidligere. Det unike med pinsen var at Den hellige ånd ble tilgjengelig for alle mennesker.

Noen vil si at pinsen er dagen da kir­ken ble født. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kirken som en institu­sjon. Det unike med pinsen er at der­som vi forstår den rett, vil vi også få en riktig forståelse av hva kirke er.

Noen vil si at pinsen handler om å bli utrustet med kraft. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kraften som et mål i seg selv. Det unike med pinsen er at den formidler en kraft som for­vandler liv.

Alt dette er riktig, men hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

GUD ER MER ENN ET BEGREP

Jeg vil i løpet av de neste tre minuttene ta deg med på en spennende reise fra Betlehem til Jerusalem. De tre kristne høytidene kan kun forstås dersom vi ser sammenhengen mellom dem. De fleste nordmenn vet at vi feirer jul fordi Jesus ble født. De som er oppdratt i kristen tro, vet at det innebar noe annet enn fødselen til alle andre historiske skikkelser. Det var Gud som ble men­neske. Johannes-evangeliets begynnelse sier at det var «Ordet» som ble kjøtt (= menneske). «Ordet» er den norske oversettelsen av «Logos» som også kan bety begrep. Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud. Gjennom inkarnasjonen (= Jesu fødsel) ble Gud noe mer enn et begrep. Jesus fylte begrepet Gud med innhold. Mennesker kunne nå kjenne Gud. Jesus åpenbarte til og med Guds navn som fram til da bare hadde vært et ufullstendig verb.

Gjennom Jesus kunne mennesker bli kjent med Gud Far som elsker forbi døden og inn i evigheten. Da har rei­sen tatt oss til Golgata og påsken. Det hele kunne stoppet der. Men Den hel­lige ånd reiste Jesus opp fra de døde. Levende viste han seg for mange — ja, en gang for mer enn 500 samtidig, og for disiplene begynte det som Jesus hadde lært dem å gi mening. Vi nær­mer oss Jerusalem og pinsen: Hva er det egentlig som skjer?

Mens alle var samlet og ventet på det som Jesus hadde lovet, kom det plut­selig tunger av ild. Ilden er et viktig symbol, og i Frelsesarmeen elsker vi ild — men hva om tungen er et like viktig symbol? På originalspråket er tunge det samme som språk. Slik er det for øvrig i mange språk. Når en engelskmann spør meg om mitt morsmål, sier han: «What's your mother-tongue?». Språk er et veldig sterkt uttrykk for identitet. Gud er «logos» — ordet eller begrepet som ble menneske, som fyltes med innhold gjennom Jesu liv og gjerning. I pinsen kommer Guds ånd som tungen eller språket. Han trenger en kropp for å formidle det innholdet som Jesus ga til Ordet. Den kroppen skal gi innhold til hele budskapet. Den kroppen er en fordi alle de menneskene som utgjør kroppen har en identitet preget av ett språk som forener: Guds ild.

GUD I EN NY KROPP

Pinsen = jul fordi det som egentlig skjer i pinsen, er en ny inkarnasjon av Gud i en ny kropp. Og fordi Gud er et språk som brenner i den kroppen, må krop­pen fortelle om det! Det må forkynnes!

«Vi klarer ikke å la være å tale om det», sa Peter (Apg 4,20). Gjennom hele den boka som kalles Apostlenes gjerninger, kan jeg lese at hver gang Den hellige ånd fyller de troende, be­gynner de å fortelle. Dersom kroppen ikke forteller, mister den sitt språk og sin identitet og blir usynlig.

I Det gamle testamente var det kun noen få utvalgte mennesker som Gud brukte til å formidle sitt budskap. Han ga dem sin Ånd, sitt «språk», og Jere­mia er et klart vitnesbyrd om at heller ikke profetene klarte å la være å tale:

Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.» (Jer 20:9 —oversatt fra NIV).

Slik opplever jeg pinsen i mitt liv. Jeg blir en del av en kropp som bare må fortelle om Jesus. Slik gjenkjenner jeg andre lemmer på den samme krop­pen. De bare må fortelle det!

God jul og velsignet pinse — Kristus er sannelig oppstanden!

Artikkel i Krigsropet #20-21 (pinsenummeret) 2013

tirsdag 5. mars 2013

Med Jesus som advokat *


Jan Arild Holbek 


Jostein Nielsen er Frelsesarmeens nye kommunikasjonssjef i Norge.

Hvorfor ville du ha denne jobben?
— Det er en ren beordring. Vi søker ikke og legger ikke inn «skjulte søknader» på jobber vi gjerne vil ha. Så både jeg og andre ble nok overrasket over denne beordringen.

Din bror, Brynjar Meling, er rutinert advokat og medievennlig talsmann. Har du bedt om råd fra din bror før du begynte i kommunikasjonsbransjen?
— Nei. Jeg er ikke helt uten erfaring fra mediearbeid selv. Jeg skriver mye og er vant til å være i medier. Jeg har en del erfaringer, både gode og mindre gode, fra kontakt med journalister. Som min lillebror har jeg forresten alltid vært fascinert av jus.

Men du ble advokat for Jesus?
— Jeg er mer opptatt av at Jesus er min advokat enn at jeg er hans advokat. Jesus blir jo omtalt som Talsmannen. For øvrig må jeg si at jeg har veldig sans for det Brynjar gjør. Han er kompromissløs uansett hva det koster for ham å stå på de svakes side. I så måte har han en typisk frelsesarmeholdning til andre mennesker.

Dere vokste opp i et offisershjem i Frelsesarmeen, preget av stadig flytting. Vurderte du noen gang å velge en annen yrkesretning enn å jobbe i armeen?
— Nei, egentlig ikke. Som barn ville jeg ikke si ja til Jesus, fordi jeg visste at det innebar å følge ham på heltid. Derfor utsatte jeg mitt personlige ja til Jesus til jeg var 14 år. Det kunne ha blitt kristen heltidstjeneste i en annen sammenheng, men jeg valgte Frelsesarmeen som min arena fordi jeg identifiserer meg så sterkt med Frelsesarmeens oppdrag og engasjement.

Du har din bakgrunn hovedsakelig fra korpsarbeid, ikke fra Frelsesarmeens sosialarbeid?
— Jeg mener fremdeles at nerven i Frelsesarmeens arbeid er det som foregår i og ut fra det lokale korpset (menigheten, red.anm.). Jeg elsker korpsarbeid, fordi det er evangelisk arbeid med en tydelig diakonal profil.

Hvor lenge får du beholde jobben som kommunikasjonssjef?
— I hvert fall til i morgen, tror jeg. Neida, nå tuller jeg. Mitt utgangspunkt er at når man blir soldat, så betyr det 100 prosent identifikasjon med Frelsesarmeens oppdrag, og som offiser er jeg tilgjengelig til det Frelsesarmeen måtte trenge meg til. Noen av idealene mine er mennesker som klarer å se at det de holder på med akkurat nå, er det aller viktigste i verden.

----------------------

Faktaboks: 
JOSTEIN NIELSEN: 56 år. Kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen. Har tidligere vært leder for Frelsesarmeens arbeid i Moldova, sammen med sin kone Magna, og korpsleder i blant annet Templet, Oslo, Bergen i. korps og Drammen. Har også arbeidet for Frelsesarmeen på Island og vært rektor ved Sagavoll folkehøgskole. Har de siste årene vært prosjektleder for Frelsesarmeens ressurssenter på Jeløy.

mandag 4. mars 2013

Idealisme i grådighetens samfunn

Sitert i Vårt Land 19. mars 2013

I løpet av de siste par årene er 25-30 ideelle organisasjoner blitt nedlagt i Norge. Denne opplysningen fikk jeg i et møte med ledende politikere for et par uker siden. Jeg skulle ønske at det kom som en overraskelse - og i likhet med politikerne jeg lyttet til, er jeg bekymret for en slik utvikling. Norge trenger idealisme. Uten den frivillige innsatsen går nasjonen opp i limingen.

I jubileumsåret kan det være interessant å tenke tilbake på at da trekløveret George Scott Railton, Bramwell og William Booth i 1878 så konturene av en Armé, var det første navneforslaget «Frivillighetsarmeen». William mente at vi ikke er frivillige, men kalt til et oppdrag. Derfor strøk han «Frivillighet» og skrev «Frelse» i stedet. Frelsesarmeen var født!

Med rette har det derfor vært en skepsis blant soldater når det gjelder å se sin innsats som «frivillig». En slik innstilling kan være en utfordring når frivillig innsats skal måles i medgåtte timer. Men for det offentlige er all ikke-betalt innsats utført for et individ eller grupper av mennesker for å bedre deres livskvalitet, per definisjon frivillighet. Derfor er det en stor innsats som gjøres av frivillige soldater i den ideelle organisasjonen Frelsesarmeen.

I tillegg til denne frivillige innsatsen, gjøres det et enormt arbeid av en gruppe mennesker som melder seg som frivillige ved våre korps og institusjoner. Mye av arbeidet vårt hadde fått store problemer dersom innsatsen deres plutselig forsvant. I denne gruppen vil det også være frivillige som gjør en større innsats enn en gjennomsnittssoldat. Utfordringen med frivillighet er likevel, slik Henrik Syse poengterte i sitt innlegg, at en av frivillighetens største utfordringer er forpliktelse. «Forpliktelse er gulvet vi går på», sa Syse. Det er noe vi tar for gitt og som vi ikke trenger å sjekke på forhånd om er på plass.

Noen må sørge for at gulvet er på plass. Det kan ikke utelukkende overlates til de frivillige. Administreringen av en ressursbank av frivillige må ligge på en som er formelt forpliktet gjennom en arbeidskontrakt. Alle politiske partier er opptatte av frivillighet og ser at det er viktig for samfunnet. Da må det offentlige i større grad enn det som nå er tilfelle, sørge for gode økonomiske rammebetingelser for organiseringen av frivillighet. Det vil være en investering som på sikt vil gi god samfunnsøkonomisk uttelling. Hvis det skjer, og bare da, kan det offentlige dra full nytte av det potensialet som ligger i frivillighet.

Men hvorfor en slik overskrift?

Fordi det er forskjell på frivillighet. Veldig mye frivillig arbeid er gøy og gir mye tilbake. Kortvarig frivillig innsats og «engangsdugnad» fungerer godt i et samfunn som fremdeles lener seg på det postmodernistiske ideal: «What’s in it for me?». Det kan være litt av et kick å være med suppebussen ei natt, eller å være med å stelle til jul for rusmisbrukere og trengende. Og ikke minst - det gir status i vennegjengen. Det er egentlig ikke noe galt i det, og Frelsesarmeen trenger innsatsen.

Men vi trenger enda mer den frivilligheten som går foran egne behov. Engasjementet som er der på de dagene hvor lysten til å følge opp er borte. Det er da frivilligheten blir til idealisme. Den har trange kår i grådighetens samfunn. Grådigheten forteller meg at «det er min tid» at «du har gjort nok, Jostein - ser du ikke at du blir utnyttet?» Da er det på tide å spørre «Hvorfor gjør jeg dette egentlig?»

Det må soldaten, den frivillige eller for den del ektefellen spørre seg om. For kanskje er det ikke frivillighet som er limet i nasjonen, men respekten vi viser hverandre og Vårherre ved å stå ved de forpliktelsene vi har tatt på oss? Det var derfor det ikke ble «Frivillighetsarmeen», men «Frelsesarmeen». William hadde forstått hva det gjaldt. Forstår du det?