Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

mandag 21. oktober 2013

Følg meg .... til Island

En fortelling om kallets lange reise. 

«Talen min i kveld er egentlig bare to ord: 'Følg meg!'»
Gunnar (62) står på talerstolen i Reykjavik. Det er hans første tale etter at han og Ida Karin (56) er blitt innsatt som ledere for Frelsesarmeens arbeid på Island og Færøyene. Talen handler om etterfølgelse, og den er veldig troverdig — særlig for dem som kjenner til den lange reisen som har ført majorene Ida Karin og Gunnar Eide dit de er i dag. Den «lange reisen» må ikke kun forstås geografisk; kallet har ført ekteparet ut på lengre fysiske og kulturelt kryssende reiser tidligere, men det handler mer om en åndelig reise i tro og lydighet.

Og det handler om «det ordløse språket». Hjertespråket, varmen, blikkene og smilene, som Ida Karin i sin hilsen forteller at hun er så glad for å ha blitt møtt med ved ankomsten til sitt nye hjemland. Men det samme ordløse språket preger og kjennetegner også Ida og Gunnar. I møte med et fremmed språk som i begynnelsen kan se ut som et uoverstigelig fjell, er det godt at det ordløse språket går fra hjerte til hjerte. Det er merkbart hvor godt de kommuniserer på tvers av språkbarrierene — akkurat som Paulus. Han hadde grepet det viktigste: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Det ordløse språket fungerer godt!

KALT UT AV KOMFORTSONEN
Men det kan umulig ha vært lettvint i godt voksen alder å bryte opp fra Norge, fire barn, svigerbarn og barnebarn?

Ida Karin forsøker ikke å legge skjul på at det var protest da Frelsesarmeens ledelse for nesten to år siden snakket med dem om mulighet for tjeneste på Island og Færøyene. Det var en tanke de aldri hadde tenkt. Jo visst hadde de alltid ønsket å gå dit Gud ville. Tjenesten for Gud i Frelsesarmeen hadde tidligere ført dem til Sri Lanka. Også det hadde vært en «lang reise», i hvert fall for Ida. Den hjemmekjære bondejenta fra Sandnes tenkte at et «ja» til tjeneste som en offiser, med en omflakkende tilværelse i Norge, var et mer enn stort nok skritt ut av komfortsonen.

For Gunnar fortonte den reisen seg litt annerledes. Helt siden guttedagene hadde han båret på en drøm om å bli misjonær og virke i et fattig land. Han hadde selvfølgelig delt dette med Ida, men da den tanken var fjern for henne, fant Gunnar glede og mening i tjenesten i hjemlandet.

Sommeren 1990, under Frelsesarmeens årskongress, opplevde imidlertid Ida et sterkt kall til misjonstjeneste. Til hennes overraskelse var Gunnars drøm like levende, og de meldte seg til tjeneste. Dermed skulle man tro at alt gikk på skinner, men slik ble det ikke. Da siktes det ikke til den relativt langdryge prosessen Frelsesarmeen har for å godkjenne offiserer for internasjonal tjeneste, men på overraskelsen som ventet på Sri Lanka. Der var det meningsfylte oppgaver som ventet Gunnar, mens Ida opplevde at forventningene til henne som kvinne begrenset seg til å være «en støtte for sin mann». I Norge hadde hun hatt en selvstendig rolle og tjeneste og vært glad i den. Et lydig «ja» til et kall som førte henne enda lenger bort fra det kjente og kjære, for å bli fullstendig umyndiggjort, ja, identitetstøs, førte henne inn i en krise. I speilet så hun en kvinne med oppsatt hår og ikledd sari som hun ikke kjente — hvor var Ida Karin?

Selv beskriver hun det slik:
— Det var på Sri Lanka Gud lærte meg ting som smertet, men som ble livsviktige. Ida forteller om oppdagelsen av at det å være en Guds tjener ikke først og fremst handler om erfaring eller kunn-skap. All tidligere erfaring hadde ikke samme nytte i det ukjente. I det nye landet var alt annerledes. Det viktigste ble hver dag å legge livet sitt i Guds store hånd. Ida Karin opplevde ai Gud talte til henne gjennom verset: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer...» (5 Mos 33,27) — Disse armene kunne jeg klatre opp i og hvile i hver dag, og herfra møte alt det ukjente, fortsetter Ida. — Dette var det viktigste, og er det viktigste om jeg skal være offiser.

KVINNE PÅ SRI LANKA
Gjennom sin egen opplevelse ble Ida i stand til å forstå kvinnenes situasjon i Sri Lanka. Et land hvor kvinnene gikk tre meter bak sine menn, og livet deres var helt avhengig av de premissene som mennene la. Men det var også et land hvor Ida etter hvert skulle få viktige oppgaver og en meningsfylt tjeneste. Hun ble leder for Dias Place Community Centre, med barnehage for småbarn og skoletilbud til større barn. For de voksne var det sykurs og skrivemaskinskurs, men det som fanget Idas oppmerksomhet og hovedinteresse var tilbudet rettet mot gatebarna i Pettah-området i Colombo.

— Målet vårt var å ta imot disse barna, gi dem rene klær, mulighet til en dusj, og deretter lære dem å lese og skrive. Alt for at de skulle komme inn i det offentlige skolesystemet, der de egentlig hørte hjemme. Med glede kan Ida og Gunnar i ettertid konstatere at de lyktes med mange av barna. Minner som sitter fast er gutten som leser i Bibelen for far under gudstjenesten. Han kan lese, far kan ikke. — Eller 10-åringen som etter noen år hos oss kommer inn i den offentlige skolen, og senere får utdannings-stipend. Idas opplevelser i Sri Lanka utgjør «mange mil» på den lange reisen. Familien på seks var fire år på Sri Lanka. Etter noen år tilbake i hjemlandet for at barna skulle få gå på norsk skole, var Gunnar og Ida sommeren 2000 igjen klare for internasjonal tjeneste. Denne gang fikk de ordre til Afrika og Ghana. Rett før de skulle dra, ble Gunnar alvorlig hjertesyk.
«Hvorfor?» «Har vi misforstått Guds vilje?» Spørsmålene var mange, vanskelige og umulige å holde på avstand. Men tross alt, Gunnar overlevde, og de kunne fortsette i en tjeneste for Gud som også hadde gitt dem det oppdraget som de tror på. Det ga ikke nødvendigvis svar på de vanskelige spørsmålene, men en hvile i at Gud også vendte dette til noe godt.

FORMET TIL LEDERE
Under tiden som korpsledere i Kristiansand, fikk både Gunnar og Ida Karin anledning til å være med i viktige etterutdanningsprogram som Frelsesarmeen har for sine ledere. Gunnar var en del av den første sesjonen som gjennomførte Nordisk lederutviklingsinstitutt, mens Ida var delegat i den 204. sesjonen ved ICO — det internasjonale college for offiserer i London. Selv om begge etterutdanningstilbudene har et sterkt fokus på faglig utbytte og identitetsbygging, opplevde ekteparet hver på sin kant en sterk åndelig fornyelse. En gjenoppdagelse av det å få lov til «å være», det «å få hente mat til seg selv hver dag» i åndelig forstand, var med på å øke ballasten for å kunne tåle flere stormer på reisen. En slik ballast var det godt å ha da Gunnar i 2010 gjennomgikk en alvorlig hjerteoperasjon. Han forteller om samtalene med menn i samme situasjon, om tankene rundt liv og død.

Følelsen av Guds nærvær beskriver han slik:
— Midt oppi engstelsen kjente jeg også dette. Gud hadde jobbet med meg fram til denne dagen. Jeg opplevde en sterkere relasjon til ham. Hvis Gud kaller oss til å være sammen med seg i bønn, vil relasjonen utvikles. Jeg hadde lagt livet mitt i hans hender. Det ga meg trøst, et håp. De samme hendene som Ida hadde krøpet opp i, ble også Gunnars faste holdepunkt. Operasjonen var vellykket og beskjeden var klar: Med tanke på hjertet kan du leve som normalt.

EN NY SJANSE
Etter syv år som korpsledere i Kristiansand, tenkte de at Gunnar ville ha en «beordringsperiode» igjen før pensjonering. Signalene tydet på at det kunne bli ledelse av en divisjon i Norge. Men Island og Færøyene — fremmede språk, totalansvar for hele virksomheten, og langt fra familie? Nei!

I tillegg til ansvaret i menigheten i Kristiansand, hadde Ida de siste par årene ansvar som «aspirantkontakt» på Sør- og Vestlandet. Å leve med et «Nei!» i møte med mennesker som hun skulle veilede i forhold til kall og etterfølgelse, opplevdes som konfliktfylt. Men Ida forsonte seg med at de ikke kunne dra, og bestemte seg for at hun helhjertet skulle be for dem som skulle overta lederansvaret på Island og Færøyene. I ettertid vet hun at det har blitt bedt mye for de nye lederne.

Ida og Gunnar var enige om å svare «nei», men for Gunnar ble det mer og mer vanskelig å leve med den mang-lende harmonien mellom forkynnelsens «Følg meg!» og realiteten i sitt eget liv med et «nei!» til et helt tydelig kall. Hodet var fullt av gode argumenter for ikke å dra. Kunne han ikke hatt en mer effektiv og fruktbar tjeneste dersom ikke det hadde vært en språkbarrière? De hadde mange diskusjoner om dette, men det var en uro de holdt for seg selv. Toget var gått.

Det var derfor en stor overraskelse at de skulle få spørsmålet en gang til. For et år siden kom kommandør Clive Adams med utfordringen igjen — og denne gangen ble det «Ja!».
Overraskelsen var like stor over at de begge umiddelbart opplevde en sterk velsignelse og indre glede over beslutningen de hadde tatt. Nå kunne de med forventning se fram mot oppgavene som ventet. Gunnar opplevde gang på gang en sterk bekreftelse på at det var et riktig valg. Setningen «Følg meg!» dukket opp igjen og igjen både i bibelstudium, i sanger, på bibelkort og i hilsener. Det var Gud som hadde kalt. Det er han som vil at de skal tjene ham på Island og Færøyene.

Da de nye ordrene ble offentliggjort, kom det straks e-poster, hilsener og telefoner både fra glade islendinger, venner og offiserer som har tjenestegjort på Island. Alle som har hatt noe med Hjålprædisherinn å gjøre de siste 50 årene, vet hvem major Anna Ona er. Tre ganger mottok hun ordre til den vakre øya, og etter mer enn 17 års tjeneste der, har Island og folket en stor plass i hjertet til den 92 år gamle majoren. Og Anna måtte ringe og snakke med de nye lederne — en samtale som gjorde dypt inntrykk. På en slik måte brukte Gud også mennesker til å bekrefte kallet, valget og reisen.

DET HANDLER OM JESUS
Vi er tilbake på møtet i Reykavik. Det er rett før Ida og Gunnar skal settes inn i sitt nye ansvar.
— Alt handler om Jesus, sier kommandør Dick Krommenhoek. — Frelsesarmeen, oppdraget vårt og alt vi gjør, handler om Jesus.
Ida Karin og Gunnar vet det allerede: Det handler om Jesus, om etterfølgelse og det ordløse språket på kallets lange reise. Nå er det Island og Færøyene det gjelder.

EPILOG — EN EKSTRA STADFESTELSE
Noen uker senere. Det kommer en epost fra Gunnar. Han skriver:
Tre uker etter innsettelsen av Ida Karin og meg som divisjonsledere, ble jeg syk. Det ble noen dager på sykehus, og en dag skulle Anna, en islandsk sykepleier, legge inn ny venflon. Hun spurte hva vi arbeidet med på Island, og jeg fortalte det på engelsk. «Men hvorfor kommer dere derfra og hit», spurte hun, og tenkte på strømmen av islendinger som søker arbeid i Norge. Hun så på Ida Karin og sa: «Dere svømmer virkelig mot strømmen.»
Jeg sa: «Vi kom ikke hit på grunn av penger.» Hun svarte stille: «You came of love.» Så enkelt. Så få ord. Så fullstendig uten forklaringer. Jeg kunne ikke ha sagt det så enkelt og tydelig selv, så jeg ble taus. Men en inderlig takk steg opp fra hjertet mitt, selv om stikket i armen var vondt nok. En takk for at vi får svare ja når Jesus sier: «Følg meg».
«Vi kom på grunn av kjærlighet.»

Publisert i Krigsropet #43 2013
Les artikkelen i Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

tirsdag 15. oktober 2013

VI STÅR FOR NOE OG VET HVORFOR

Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor.

Ukas utgave av Krigsropet er utrolig spennende. «Tro» går som en rød tråd gjennom hele bladet. I dagens samfunn angripes den kristne troen av såkalte ny-ateister. De omtaler den med en nedlatende forakt, men samtidig er det en stor gruppe mennesker som innrømmer at de er nysgjerrige og ønsker å finne ut mer om troen. 

I begge tilfeller er det viktig at vi som tror, øker vår bevissthet om hvordan vi skal møte både angrepene og de nysgjerrige spørsmålene. Jeg tar med et eksempel fra et spørsmål som nylig kom inn på bloggen min (jostein56.blogspot.com): 
«Jeg mener ikke noe annet enn full respekt for din tro; men når du sier du tror på Gud, tror du da på kraften Gud i din egen oppfatning, eller stiller du deg simpelthen bak andre menneskers tolkninger og forklaringer på Gud?» 
Spørsmålet er viktig og gyldig. Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor. Samtidig er det viktig å møte både angrep og oppriktige spørsmål med ydmykhet, og i en erkjennelse av ar vi har de samme begrensninger som Paulus gir uttrykk for: Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1 Korinterbrev 13:12). 

I overskriften forener jeg meg med Frelsesarmeen, og den står for mye. Så mye, at selv om jeg er forpliktet til å vite mest mulig, kan jeg ikke garantere at jeg umiddelbart kan gi en begrunnelse for alle standpunkt uten først å sjekke en kilde. Men slike kilder finnes, og jeg er trygg på at det ligger en grundig overveielse bak det vi hevder som «vår tro» og de uttalelser vi har om «etiske spørsmål» og «adiafora» (= ting som verken er onde eller gode, men tillatt). 

Det er klart at en tro vil få konsekvenser for synet på verdier og etiske problemstillinger, som igjen kan få konsekvenser for hva jeg tillater av adiafora i mitt eget liv, uten at jeg dermed setter meg til dommer over andre i disse spørsmålene. Samtidig som det er en klar forbindelse mellom tro, etikk og adiafora, er det veldig trist at det er så vanskelig å få en god samtale om tro uten hele tiden å måtte forsvare oss mot angripende spørsmål som angår adiafora og etikk. En slik sammenblanding kan føre til mat for ny-ateister med påfølgende forenklede konklusjoner. 
Dette fikk det til «å koke over» for Natt og dag-redaktør Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet, og førte til at han er intervjuet i artikkelen om apologetikk på de neste sidene. Derfor er det så viktig med tydelighet i forhold til hva som er tro. 

Når vi som soldater i Frelsesarmeen, i relasjon til tro hevder at «vi står for noe og vet hvorfor», er det mer sant enn noen gang. Helt siden bevegelsens barndom har vi hatt en troslære som bygger på trosartiklene. Opp gjennom årene har den blitt forklart i stadig ny språkdrakt. I 2010 kom det en ny internasjonal versjon der hvert kapittel har fått en del to som forklarer den teologiske tradisjon som Frelsesarmeens lære står i, og hvor den befinner seg i det dogmatiske landskapet. Nå foreligger denne boka på norsk, og vi går inn i en periode med fokus på bevisstgjøring på hvor vi står. 

Det viktigste er fortsatt sjelers frelse, og vi vet hvorfor. Troen er ikke en appendiks (les: blindtarm), et uforklarlig vedheng til suppen og såpa, eller noe som kan fjernes med et skuldertrekk. 
Alt handler om Jesus, og han er verdens frelser.
-------------------------------------- 
Leder publisert i Krigsropet #43 2013
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv

mandag 14. oktober 2013

Frelsen skal ikke være et hår i suppa

Tekst: Stig-Øyvind Blystad
Foto: Erlend Berge

Det er farlig hvis Frelsesarmeen ender opp som et Røde Kors, mener offiser. Nå lanserer bevegelsen trosstyrkende dråper. 

 — Frelsen må være sentral, sier Jostein Nielsen, kommunikasjonsleder i Frelsesarmeen. Det har blitt mange sene nattetimer og intens jobbing de to siste årene for frelsesarmeoffiseren. Men nå er den her, Frelsesarmeens håndbok i troslære. På snaue 400 sider forklares den teologiske tradisjonen til Frelsesarmeen. Den internasjonale versjonen kom i 2010, men nå kan armeens trosgrunnlag også leses på norsk. Oversettelses-jobben Nielsen har gjort lukter fortsatt trykksverte når han blar i de knitrende sidene.
 — Troen må fortsatt være et bærende, viktig element i bevegelsen. Dette skal inn i kurs, seminarer, bibelgrupper og alle deler av det vi gjør.

 — Har det blitt for mye suppe og såpe, og for lite frelse i det siste?
 — I hvert fall i det bildet som media har av oss. Det er mye mindre farlig å skrive om suppe og såpe enn det er å skrive om tro.

Håp. 
Frelsesarmeens røtter går tilbake til Øst-London i 1865. Året da den amerikanske borgerkrigen tok slutt og slaveriet ble opphevet. Den industrielle revolusjonen var i full gang, og gjennom flere tiår hadde folk i tusentall forlatt trange kår på de britiske landbygdene og flyttet inn til stadig mer forslummede storbyer. Midt i nøden og elendigheten bestemmer to innflyttere seg for at de må gjøre noe med elendigheten. De het William og Catherine Booth, og vi kjenner de som Frelsesarmeens grunnleggere.
De ville formidle at det fortsatt finnes håp. At Guds kjærlighet er grenseløs. At alle mennesker har lik verdi. Men de fant ut at sultne mennesker ikke var i stand til å høre det de ville fortelle dem. Derfor ble strategien: Suppe, såpe og frelse. I den rekkefølgen.

22. januar 1888 så Frelsesarmeen dagens lys i Norge. Det startet med en arme bestående av åtte stykker, fire kvinner og fire menn. Dagbladet rapporterte at «feiekostens og skurebørstens evangelium» spredte seg over landet.

Først mett.
125 år senere sitter Mona Skaug inne på kontoret sitt i Frelsesarmeens rusomsorg, Fagerborg, et lavterskel botiltak for rusmisbrukere som er i aktiv rus. De fleste bostedløse.
 — Suppe, såpe og frelse er det vi driver med her, humrer Skaug.
Om lag 20 plasser i avtale med Oslo kommen er fylt til en hver tid.

Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet,
 man må først være mett, sier Mona Skaug
— Trengs det at Frelsesarmeen styrker trosgrunnlaget?

 — Det avhenger av hvordan man gjør det. De folka som bor her trenger suppe før frelse. Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet, man må først være mett, sier Skaug bestemt. Men hun er tydelig på at suppe, såpe og frelse går hånd i hånd. Stedet har også en kapellan som er tilgjengelig for beboere eller personale.
  — Det er et åndelig perspektiv bak det at man gir folk suppe og såpe. Alle som er ansatt her vet hva som ligger til grunn for vårt arbeid, alle får et introduksjons-kurs og man må være lojal mot verdigrunnlaget.

Ikke farlig.
 — Blir suppe og såpe viktigst her, Skaug?
 — Ja, det gjør det. Jeg er glad for at alt er frivillig, ingen blir presset inn i en andakt eller samtale.
 — Kan det å styrke trosgrunnlaget være med å ødelegge imaget til Frelsesarmeen?
 — Det tror jeg ikke. Både brukerne her og folk flest vet at dette er en kristen organisasjon tuftet på kristne verdier.
 — Det er ikke farlig med for mye Jesus?
— Ikke på den måten det er i dag, forutsatt at det ikke blir en obligatorisk ting. Da tror jeg folka her vil stikke. Men mange har stor respekt for Frelsesarmeen og måten suppe, såpe og frelse går hånd i hånd.

 — Hvordan vil de som for eksempel er i rusomsorgen merke frelsesframstøtet, Jostein Nielsen? 


Ikke tvang.
— Tilbudet om frelsen har alltid vært der. Men respekten for menneskets frie vilje har Gud, og den har vi også. Folk skal ikke tvinges inn i noe. Men dersom et menneske ønsker å bli frelst, skal det legges til rette for at det kan skje.
  — Det blir ikke obligatorisk bibelundervising på Fagerborg rusomsorg?
  — Det har det aldri vært snakk om. Men det er viktig å heve bevisstheten blant de som tror, og vi må kunne tilby det til dem som ønsker det.

Røde Kors.
Nielsen mener troen alltid har vært viktig og sentral.
  — William Booth var lite opptatt av teologi som teoretisk disiplin. Han sa: «Vi bærer teologien med oss i en snippeske». Med det mente han at den anvendte teologien er det viktigste. En teoretisk teologi er ingenting verdt om den ikke kan brukes til noe. Hans erfaring er at en del blir veldig begeistret for livet man lever i Frelsesarmeen, men vet ikke helt hva det livet faktisk innebærer.

  — Er det farlig? Mennesker blir jo hjulpet uansett?
Det er litt farlig, fordi Frelsesarmeen kan ende opp med å bli et Røde Kors.
 — Er Frelsesarmeen i ferd med å bli det?
— Jeg tror ikke det. Nettopp fordi det er mange som er redde for det. Vårt sosiale engasjement er sterkt, og det er en fare at vi gjør det vi gjør fordi vi blir betalt. Da er vi ille ute og kjører. Vi må vite hvorfor vi gjør det vi gjør.

Tilbakegang. 
Mona Skaug er sivilt ansatt og tilhører dermed majoriteten av den gruppen som utgjør dagens arme. I januar skrev Vårt Land at Frelsesarmeen sliter med kraftig tilbakegang i menighetsarbeidet: Antall soldater i Norge er på 12 år redusert fra 7.135 til 4.766. Av de 379 offiserene i siste års-statistikk er det bare 172 aktive.
Resten er pensjonister. Går man tilbake til 1976 var det om lag 500 aktive offiserer i Norge. Antall korps (menigheter) er redusert fra 119 i år 2000 til 105 nå. De siste årene har Frelsesarmeen i tillegg til «soldater» også satset mer på kategorien «tilhørige» - med mindre stramme opptakskrav enn for offiserer. Nå er det 1.512 tilhørige, mot 637 for 12 år siden. I denne perioden har antall sivilt ansatte -altså ikke offiserer - i Frelsesarmeens virksomheter økt fra 1.000 til 1.259.

 — Hvordan skal denne boka bli aktuell for både offiserer og sivilt ansatte, Nielsen?
— Jeg vet ikke hvor mange av de sivilt ansatte som kommer til å kaste seg over den. Men dette vårsemesteret kommer vi til å bruke boka på offiserskurset. Vi vil også bruke den i studiesirkler i korpsene (menighetene) rundt om i landet.

Praksis.
 — Kommer håndboka i troslære til å bli lest av brukerne her, Mona Skaug?
 — Nei, det gjør den nok ikke. - Men vi har en flott måte å formidle bibelens budskap i praksis.
 — Kan takhøyden bli lavere med mer troslære, frelse og Jesus?
 — Nei, ser man på takhøyden Jesus hadde burde det ikke det.
 — Stikker dere ikke hodet litt ut med denne boka, Jostein Nielsen?
 —Vi ønsker ikke å kompromisse på troen. Vi setter stor pris på at folk er glad i det vi gjør, men vi er kalt til å være lys og salt i verden. Gjerningene våre henger sammen med troen.

Tommy Høgset (nr. syv fra venstre) var en av 15 som ble uteksaminert fra Frelsesarmeens offiserskole i vår.
Foto: Heidi Goodreid/Krigsropet 
 — Frelsesarmeens troslære har alltid stått bakerst i sangboka, derfor er det flott og viktig at den nå blir litt mer tilgjengelig, sier Tommy Høgset. Den 26 år gamle, rykende ferske offiseren har snart lagt et halvt år bak seg som kapellan i Trondheim korps. Han var en av 13 som ble uteksaminert fra kadettskolen i vår. Bare syv fra årets kull skal gjøre tjeneste i Norge. 

Tar tid. 
I fjor begynte kun to nye elever, men denne høsten ble 14 nye kadetter ønsket velkommen til det to år lange løpet for å bli ordinert offiser.
 — Tallene går veldig opp og ned, men for to år siden startet 15 nye og det er det høyeste tallet siden 1992, sier Frank Gjeruldsen, rektor ved Frelsesarmeens offisersskole.

 — Hvorfor er det viktig at Frelsesarmeen styrker sitt trosgrunnlag, .Tommy Høgset?
 — Fordi det er viktig at vi reflekterer rundt hva vi faktisk tror. 
 — Har det vært for mye suppe og såpe, for lite Jesus og frelse?
 — Det tror jeg ikke. Man ser håndfaste resultater i suppe og såpe, mennesker blir mette, får en jobb og nye klær. Frelsesbiten tar ofte litt lenger tid. Jeg har reist en del rundt og sett arbeidet vi gjør og det er faktisk mange som får livene forandret fordi de blir frelst. 

Kronglete. 
Høgset er ikke født og oppvokst i en kristen familie. Han ble kristen da han gikk på folkehøgskole i Hardanger. 
 — To eldre damer fra Frelses-armeen kom på besøk og fortalte om det de gjorde. Etter det begynte jeg å lese Bibelen for å finne argumenter mot kristendommen, ettersom jeg var ateist på den tiden. Jeg var veldig kritisk. I 1. Krønikebok 4,10 leste Høgset Jabes bønn, der Jabes ber om at Gud må velsigne ham.
 — Da jeg leste den, måtte jeg finne ut mer. Etter det gikk det slag i slag. Jeg ble frelst og Gud kalte meg inn i armeen. 
 — Hvorfor tror du Gud gjorde det?
— Da jeg ble kristen ble det viktig å praktisere det jeg tror på. Jeg kunne ikke sitte inne og synge salmer, jeg måtte ut. Men det var litt kronglete.
 — Kronglete?
 — Dette var helt ukjent. Det er spesielt å komme utenfra inn i en kristen sammenheng. Det er dessverre sånn at de aller fleste som er kristne, har vokst opp i en kristen familie. 

Pakke.
 — Er det noen som har blitt kristne i det siste?
 — Her i Trondheim skal vi innvie fire nye soldater 3. novem-ber. To av dem er tidligere muslimer. Alle er under 30 år. Det er fantastisk. Men det snakkes ikke så mye om det.
 — Burde dere snakke mer om hva som skjer? 
 — Ja, vi burde fortelle mer om de som blir frelst. Frelsen har ikke gått ut på dato. Men det er ikke så synlig, fordi mannen i gata legger penger i julegryta fordi han vil støtte det sosiale arbeidet, ikke for at folk skal bli frelst.
 — Bør man ikke da være litt varsom med frelsesbiten, slik at man ikke ødelegger det gode imaget til Frelsesarmeen?
 — Nei, suppe, såpe og frelse henger sammen som en pakke. Vi skal selvfølgelig ikke stå med Bibelen i hånda, peke på folk og si at man må bli frelst, men gjennom det vi lever, sier og gjør forkynner vi Jesus. 

Ute blant folk.
— Vil det å styrke frelsesbiten gjøre at Frelsesarmeen kommer til å vokse? — Absolutt, men fordi det er Gud som gir vekst. Ikke noe annet. Vi må være en bevegelse som er ute blant folk og da er suppe og såpe viktig. Suppe og såpe fører kanskje til frelse. Det henger sammen.
 — Har Frelsesarmeen på noen måter bommet på oppgaven sin når det er så få offiserer og så mange sivilt ansatte?
— De siste årene har det begynt flere kadetter på offiserskolen enn det gjorde under storhetstiden på 80-tallet. Det er et tegn på at ting er på vei til å snu. Jeg tror at Frelsesarmeen har begynt å forandre seg i takt med tiden. Vi er en tydeligere bevegelse i dag. 

Fem om Frelsesarmeen 
1. Hva forbinder du med Frelsesarmeen? 
2. Hva slags inntrykk har du av dem? 

— De sto i stormen 
«De mistet  ikke seg selv og det står det respekt av» 
Nils M. Apeland, kommunikasjonsrådgiver 

— Det er tre hovedgrunner til at Frelsesarmeen har den posisjonen og omdømmet som de har, sier Nils M. Apeland. Han er kommunikasjons-rådgiver, foredragsholder og forfatter og underviser i PR-fag på Markedshøyskolen.

Synlige. 
Han mener at Frelsesarmeen har skapt et solid og godt produkt.
 — Fra starten av har de vært opptatt av å hjelpe hvem som helst med basisbehov, nemlig suppe og såpe. I tillegg til at de har gitt omtanke og tilhørighet, som er frelse. De har en ide som 
er veldig allmenn og lett å bli glad i. Et annet viktig element ifølge kommunikasjonseksperten er Frelsesarmeens synlighet.

 — Jeg husker godt julegryta foran Universitet da jeg var liten. Folk kjenner igjen musikanter som spiller på gater og torg, og bøsseinnsamlere som banker på døren. De har vært synlige i samfunnet, det har hjulpet dem å være i bevisstheten til folk flest. Man kan ha et godt produkt, men hvis ingen vet om det, er det vanskelig å få støtte og penger, mener Apeland.

Støtte. 
Det tredje elementet Apeland vil trekke fram er Frelsesarmeens raushet.
 — En del kirkesainfinin og religiøse organisasjoner kan bli snevre og eksiduderende, der har Frelsesarmeen fremstått som inkluderende. Alle kan få hjelp og alle kan være med og hjelpe. Han tror lavterskelstilbudet er mye av grunnen til at organisasjonen stadig mottar pengedonasjoner fra rike enkeltpersoner og bedrifter.
 — Ingen avkrever deg i døra for om du tror på Gud eller har vært i kirken i det siste. Rausheten er nøkkelen til at de har så stor støtte i befolkningen, inkludert meg selv.

Sære.
 — Hvordan kan dette gå galt? Hva bør de ikke gjøre?
 — En utfordring for Frelsesarmeen, er at deres statutter, grunnide og måte å drive på kan fremstå som litt gammeldags. Det har vært aktuelt når det gjelder saken om at man ikke kan være både praktiserende homofil og offiser. Han mener det er viktig for slike organisasjoner ikke å bli hengende fast i fortiden.
  — De har vist at de klarer å fornye seg gjennom musikk, sang, kokebøker og arrangementer. Men de kan gjøre seg selv gammeldags og nærmest overflødige. De kan bli sett på som sære eller ekskluderende overfor mennesker som ikke har et kristent livssyn. Det er en mulig trussel for en hver organisasjon med dype røtter.

Sto i stormen.
Apeland vil imidlertid skryte av hvordan Frelsesarmeen håndterte saken om homofile offiserer.
 — De valgte å forsvare og forklare seg, i stedet for å legge seg flate. De sto ved sin sak og kommuniserte det godt. De sto i stormen og kom styrket ut av det.
 — Det var lurt å gå i forsva?; altså?
 — Jeg tror det. Et selskaps omdømme er bygget på dens identitet og personlighet. Man kan ikke forandre personlighet etter hvilken journalist som ringer eller om det skulle skje noe. De sto for det de mente, selv om pressen presset dem. De forberedte en argumentasjon, fikk en del kritikk, men så gikk det raskt over. De mistet ikke seg selv og det står det respekt av.
 — Jeg tror mange heier på Frelsesarmeen, uavhengig om de er kristne eller ikke. De har en sterk posisjon og det tror jeg de kommer til å ha også i fremtiden, legger Apeland til. 
---------------------------------------------
Publisert i VÅRT LAND — torsdag 24. oktober 2013 — side 13-17
Du finner artikkelen som enkeltsider




torsdag 10. oktober 2013

Et år i Vik i Sogn

I forbindelse med at Frelsesarmeen feiret 100-års tilstedeværelse i Vik, ble tidligere korpsledere invitert til feiringen høsten 2013. Selv om jeg bare var leder året 1977-78, var det et begivenhetsrikt år på veldig mange måter. Jeg har mange gode minner, og det var et år med en bratt læringskurve for en ung leder på 21 år som anla skjegg for å se litt eldre ut.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- skjønnheten i norsk natur, og stedet som det alltid er godt å komme tilbake til og få bekreftet hvor vakkert det er.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at jeg ikke er en ensom ulv. Da jeg ankom i august sa jeg til mine foreldre: ”Her er det flott, men jeg kan ikke bo her alene, jeg gifter meg til jul!””Med hvem da?” spurte de. ”Aner ikke” svarte jeg, ”men det ordner Herren!”. I september fikk jeg besøk av en kamerat fra Bergen. Sammen med ham kom ei jente som jeg så vidt hadde rukket å bli litt kjent med fordi vi gikk i samme menighet i Bergen i tre måneder tidligere på året. Da vi ble alene fordi kameraten min gikk på toalettet – fridde jeg og fikk ”ja”. Av diverse grunner ble det ikke giftermål før i februar. Det var en lykkelig dag da jeg fikk min Magna. Og forloveren min var et selvfølgelig valg – det måtte bli han som sto nærmest meg i arbeidet i Frelsesarmeen det året – og som fortsatt står på, Osvald Risløw!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- nye lukter. En dag på høsten luktet det over hele bygda. Den minnet meg om ullsokken jeg hadde lagt til tørk ved peisen og som nesten tok fyr. Jeg så røyken og fulgte den til kilden og fikk et lite sjokk. ”Smalahåve” kalte de det, og ”loytenanten lyte smaka!” – jeg orket ikke tanken, men angrer i dag. Smalehåve er nydelig!

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at den viktigste Kommandøren i Vik ikke var en offiser på Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo, men rutebåten som går på Sognefjorden i sommerhalvåret. Men jeg skulle likevel møte opp når Kommandøren kom. Og der stod jeg, noen ganger med trekkspill, andre ganger med gitar og sang. Ofte alene, men noen ganger kom det med en soldat eller to. Evangeliet ble sunget. Noen fikk en hilsen, og ikke sjelden var det noen som ga en skjerv til Frelsesarmeens arbeid.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at å være tilknyttet en manuell telefonsentral (med nummer 62) kan være nyttig. Jeg hadde vært en tur på Frelsesarmeen i Sogndal og tatt trappen opp til andre etasje i ”firsteg” og stor fart. Kryssbjelken så jeg ikke, men jeg husker ”akustikken” da hodet traff bjelken. Jeg så stjerner og sank sammen, men besvimte ikke. Jeg gikk ikke til lege, men etter nesten fjorten dager ringte en hyggelig kvinne fra sentralen: ”Eg veit du he vore heima, men du svara ikkje telefonen – e´du veik?” – Nei, jeg følte meg egentlig OK, men når jeg begynte å tenke etter, var det veldig lite fra de siste dagene som jeg husket – hadde jeg vært ”borte”? Jeg gikk til lege, og ble sendt med taxi til røntgen i Lærdal. Taxien venta til turnuskandidaten hadde kikket på bildene: ”Nei, alt ser fint ut!” – og litt flau, men glad kjørte jeg tilbake sammen med den hyggelige kvinnen som kjørte taxien.

Neste formiddag ringte legen meg: ”De har hatt røntgenmøte på sykehuset. De sier at du har hatt hjerneblødning. Det kommer en ambulanse og henter deg om et kvarter. Du skal til Haukeland sykehus i Bergen!”

Ambulansen kom og jeg fikk avgjøre selv om jeg ville ligge bak eller sitte foran med sjåføren. Jeg valgte å sitte foran. Blålysene ble slått på og det gikk fort over Vikjafjell. Da vi nærmet oss Voss, spurte sjåføren om jeg var sulten. Nei, det var jeg ikke, men ”Er du?” spurte jeg. ”Jeg har ikke spist i hele dag” var svaret. ”Stopp og spis i Voss!” sa jeg. Og slik ble det. Vi ankom med blålys inn hovedgata. Stoppet utenfor en kafé, av med blålysene, og inn toget sjåfør og ”pasient”. Da sjåføren hadde spist sin middag gikk ferden videre – fortsatt med blålys, og vi kom trygt fram til Haukeland. Der ble det grundige undersøkelser som bekreftet at jeg hadde hatt hjerneblødning, men at blodansamlingen ikke var så stor at de mente det var nødvendig å operere, og at jeg neppe ville få varige mén. Noen har fra tid annen tvilt på den konklusjonen, men jeg er takknemlig for at jeg var i et lite og tett samfunn som hadde omsorg for en ung mann som bodde alene da ulykken var ute.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det å være offiser i Frelsesarmeen betyr at du må gjøre ting du aldri hørte om på offisersskolen. Dyrlege Tor Wang var soldat i Frelsesarmeen, og da jeg møtte ham på ferja mellom Hella og Vangsnes på vei hjem til Vik, tilbød han meg skyss. ”Jeg må innom en gård på veien, men du kan være med!” fikk jeg beskjed om. Jeg hadde vært med før, men da hadde jeg ikke vært i uniform. Vel framme på gården hjalp jeg til med å ta utstyr fra bilen og inn i fjøset. Jeg skjønte hva jeg gikk til for det var jeg som bar ”kalvekroken” – det var en kalv som ikke ble forløst. Det tok litt tid og det måtte dras, men kalven ble født og levde. Og lykkelig kunne vi sette oss i bilen og kjøre mot Vik. Jeg var ikke like lykkelig da jeg kom hjem og kjente lukta i uniformen. Smalahåvene lukta faktisk bedre.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det er mulig å forstå alle mennesker dersom jeg bare konsentrerer meg. Det var ikke helt lett å forstå Vikjamaolet i begynnelsen. Det gikk forholdsvis greit når folk snakket direkte til meg, men om to eller flere fra Vik snakket sammen, var det nesten umulig. Jeg oppdaget at juniorsoldatene ikke visste noen ting om disiplene, men kunne veldig mye om læresveinane. Jeg måtte først lære, før jeg kunne lære dem. Da jeg få år etter at jeg hadde forlatt Vik sammen med Magna fikk ordre til Island, var kjennskapen til Vikjamaolet en uvurderlig hjelp når vi skulle lære islandsk. På Island fikk jeg også bekreftet den neste oppdagelsen, for

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at navnetradisjoner er viktige. Det var mange som bar samme navn. På Frelsesarmeen hadde vi for eksempel mange eldre som het Brita. Da jeg var på besøk hos en av dem – jeg tror det var Brita ”i Skulen”, men jeg kan ta feil, for det var som sagt mange med samme navn, kunne Brita fortelle at hun hadde en søster som også het Brita. I tillegg hadde hun to brødre med samme navn – tro om ikke det var Anders (?). Jeg trengte en forklaring. Den var selvfølgelig både enkel og logisk. Tradisjonen med å kalle opp etter besteforeldrene ble fulgt til punkt og prikke. Britas farmor og mormor het selvfølgelig ”Brita” og farfar og morfar het ”Anders”. I søskenflokken ble de skilt fra hverandre med forstavelsene ”Vetle- ” og ”Store-”. Genialt!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at minnesamvær er viktige. Sogningen og frelsesoffiseren, brigader Olav Loftesnes, ledet velkomstmøtet mitt til Vik i Sogn den 10. august 1977. Det var første gang jeg møtte denne herlige personligheten som jeg hadde hørt så mye om. Han gjorde et uutslettelig inntrykk, og jeg kunne ha skrevet en artikkel bare om mitt første møte med ham. Før han dro tilbake til Sogndal sa han: «Eit godt raod loytenant: ’Gao pao minnestondene’»

Og det gjorde jeg. Der ble jeg kjent med ”vikjinden”. Det ble gjerne slik at presten, Leif Paus, forrettet i gravferden, mens jeg ofte ledet minnesamværet og sto for musikken. Brigader Loftesnes visste hvordan man skulle nå fram til sogningene. Møtet med Leif Paus lærte meg også noe mer:

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at enhet er viktigere enn enighet. Selv om Leif Paus og jeg var klar over at vi teologisk hadde forskjellig syn, lot vi uenigheter ligge og kunne samarbeide. I fastetiden hadde vi møter sammen. Det var gjerne slik at jeg ledet og sto for musikk, mens Paus prekte. Vi hadde flere slike møter rundt om i distriktet, og på vei hjem en kveld tok jeg opp dette med at vi hadde forskjellig ståsted. ”For få år siden, før din og min tid her, var det litt vanskeligheter mellom kirken og Frelsesarmeen da offiserene lot være å døpe barnet sitt” sa jeg, ”både du og jeg er glad for samarbeid, men hvorfor er det viktig for deg?” Svaret han ga, kommer jeg aldri til å glemme: «Det står i Hebreerne 12:14 ’Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren’ – det tror jeg på. Jeg ønsker å jage etter fred med alle og etter helliggjørelse, for jeg vil se Herren!» sa Leif Paus. Vi delte også andre interesser:

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det var viktig å være med i bygdas vanlige aktiviteter, så jeg ble med i Vik idrettslag. Jeg var ingen typisk atlet, men hadde litt fart i kroppen og kunne holde ganske god fart på distanser opp til 400 meter. Det var flott nivå på idrettslaget på 70-tallet. ”Vårens vakreste eventyr” (Holmenkollstafetten) samlet veldig mange lag allerede den gang – og Vik hadde plass i eliteklassen. Egentlig en kjempeprestasjon. Jeg kom meg aldri dit. Det var problematisk å være borte på søndager, men jeg fikk være med å løpe Breimstafetten. Jeg tror det var slik at ”Frelsesoffiseren” tok imot pinnen fra ”presten” og ga den videre til ”lensmannen”. Ganske morsomt.

Lederen for laget kommenterte ved en anledning: ”Det er så greit når du og presten er på treningen for da slipper vi den ufine praten i garderoben…”

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- hva konflikthåndtering er. Vi hadde en plakattavle utenfor Frelsesarmeen. Den hadde glassdør. Den var et ”yndet mål” for stein- og snøballkasting. Jeg skiftet glass en gang selv. Neste gang det skjedde hadde ”synderen” blitt oppdaget. Lensmannen kom og leverte gutten på døra. Under den ene armen hadde gutten ny glassrute og i den andre hånda en boks med kitt. Lensmannen tok rammen med inn og sammen sto vi og så på at gutten kitta på plass glassruta. Genialt. Åtte år senere begynte jeg på sosialhøgskolen og lærte om at kommuner måtte opprette konfliktråd og sørge for at forseelser ble oppklart og ”sonet” umiddelbart for det var det beste for alle parter. Jeg visste det – jeg hadde jo bodd i Vik. Etter episoden med ”soning på stedet”, var det ingen som rørte plakattavla.

Det var året 
da jeg virkelig oppdaget
- at det ikke er alt jeg har lyst til å lære som jeg behøver å lære. Jeg hadde nemlig fått meg ei hånddukke. Den var nyttig for vi hadde masse barnearbeid både på korpset, i Ovrisdalen og Bødalen. Hånddukka var alltid et populært innslag, og jeg tenkte jeg kunne få enda mer ut av den dersom jeg lærte meg buktaling. Jeg fikk tak i ei lærebok om emnet og satte i gang. Vokaler går veldig greit. Konsonanter er en litt større utfordring – særlig leppelydene. ”B” er marerittet. Da skal man legge tungen mot ganen og si: ”D” men forme munnhulen slik at den høres ut som ”B”. Jeg øvde og tenkte at nå har jeg det. Første forsøk var i Bødalen. Jeg lot håndduka si: ”Det er så kjekt å være her i Bødalen” – men det ble selvfølgelig til Dødalen. Siden den opplevelsen har jeg lagt Duktalingen på hylla, og jeg tror ikke at livet mitt har blitt fattigere av den grunn.

Men det hadde det vært om jeg ikke hadde hatt et år i Vik. Dette er bare et lite knippe av minner. Det er mange, mange flere og mange av dem handler om enkeltmennesker, dype samtaler, gode møter, rause øyeblikk, morsomme påfunn, godt kameratskap og masse velsignelser. Må Gud velsigne Vik og folket som bor der.


-------------------------------------------

Publisert i Pridlo #2 2013 - 30. årg s. 8 - 20

Bildet som illustrerte mitt innlegg

Fv:  Marta Vik, Magna, jeg og Osvald Risløw